Fagpressenytt

Når katastrofen rammer og varsellampene lyser i FN må Jan-Egil Mosand regne med at telefonen ringer. Nordmannen er sjef for OCHA i Asia, som er FNs verktøy for å koordinere den humanitære responsen i en krise. Organisasjonen sørger for at mylderet av lokale og internasjonale aktører ikke løper i bena på hverandre og at hjelpen når de som trenger den.
Tsunamien i 2004, jordskjelvet på Haiti i 2010, jordskjelvet i Nepal 2015... Det er få av vår tids største katastrofer humanitærarbeideren fra Værøy i Lofoten ikke har satt sine sjøbein i de siste tiårene. Flere ganger har han vært en av de første på stedet når katastrofen er et faktum.
- Min jobb i ei katastrofe e å koordinere innsats. Vi kjem inn med et team av eksperta, alt fra kirurga til teknikera , æ e teamleder og får oversikt over kem som gjør ka, når og kor, at alle får samme informasjon og støtte for å sikre hjelpeforsyninger.
Men sier han;
- Det e lokal frivillighet som e førstelinja, de som kan språk, kultur og tradisjona. Vi som e hjelpearbeidera kommer som gjesta og støtte opp om arbeidet.

Tar livet av cowboymyten
Mosand har vært vitne til mye, dette er ikke en jobb for hvem som helst. Av de som ankommer en katastrofe først, anslår han at rundt 30 prosent av de internasjonale hjelpearbeiderne reiser hjem. De holder det ikke ut. Men at nødhjelpsarbeid er en jobb for hardbarka cowboytyper er en myte han gjerne vil avlive med en gang.
- Det e det stikk motsatte det e behov førr i ei krise. Det gjeld å ha ei ydmyk holdning til menneska du ska møt og hjelpe. Hves du kommer brautanes, har du tapt.
Han sier mange har en oppfatning av at nødhjelp er å sette opp telt, lempe mat og frakte vann.
- Men det handle først og fremst om å sette opp system som lokale folk eller myndigheta kan opprettholde når hjelpearbeideran fær.
Selv etter mange år i yrket, er det umulig å være helt forberedt på synet som møter deg.
- Det e veldig sterke inntrykk og det gjelde å være til stede uten å få panikk eller angst. Min strategi e