Fagpressenytt

Når startet egentlig det sterke engasjementet? Det var i hvert fall lenge før hun hadde hørt om Listhaug. Kanskje da hun som liten jente satt på fanget til morfar og han sa med alvor i stemmen: «Dette er viktig, Camilla». Den fagorganiserte blikkenslageren var ivrig deltaker i demonstrasjoner og snakket gjerne om arbeidernes kampsaker. Lille Camilla syntes han var kul som sto opp for andre.
Det kan også ha vært da hun ble mobbet på skolen på grunn av arven fra farssiden: Mørkere hår og litt brunere hud enn andre barn i arbeiderbydelen Laksevåg i Bergen. I tillegg til et etternavn som skilte seg veldig ut: Ahamath med røtter på Sri Lanka.

Følsom og sint. Fra å være en snill jente, som alltid vendte det andre kinnet til, ble hun i løpet av ungdomsskolen en terrier som glefset tilbake. En gjenganger på rektors kontor. I dag mener hun at hun har begge deler i seg. Både den følsomme, empatiske og den sinte tøffingen.
Også på andre måter har livet til Camilla Ahamath vært preget av sterke kontraster. Mor er kristen, far er muslim. Selv definerer hun seg som humanetiker. Det ble hun etter en oppvekst med søndagsskole på ukens sjuende dag og høytlesning fra Koranen etter skolen på hverdager. Hun ble døpt i kirken, men da det nærmet seg konfirmasjon, takket hun nei. Til skuffelse for mor og til en viss glede for far.
- Vi fire barna sto fritt til å gjøre våre egne valg. Bare vi kunne argumentere godt for dem, sier hun med intens blikkontakt.
- Den ene søsteren min meldte nylig at jeg er så tøff. Selv synes jeg ikke det. Det er bare visse ting jeg har vært
nødt til å gjøre.

Plasthval og vikingskatt. En av dem var valget om å ta sluttpakke etter tolv år som journalist i Bergens Tidende, for å gi seg i kast med en langt mer usikker tilværelse. Hun lovet seg samtidig én ting: Hun skulle bli knall