Tidsskrift for norsk psykologforening
06.11.2018
Les denne boken. For humøret, for troen på fremtiden, for å dempe ideen om at ingenting nytter.
FOLK SOM ER opptatt av triste, dype, tungsindige ting, oppleves nok som langt mer intelligente og innsiktsfulle enn de som studerer det som man i mangel av et annet ord må kunne kalle lettsindige fenomener. Det er slik for meg i hvert fall: Jeg er mer seriøs som forsker når jeg forsker på seksuell trakassering og depresjon fremfor orgasmer og flørting.
Vi har langt flere ord for negative følelser enn for positive emosjonelle tilstander. Og av en eller annen merkelig grunn (ikke tving meg til å si ordet evolusjon, det er ille nok at jeg nesten sa ordet sex over) så er det slik at denne opptattheten av at alt er ille, er noe som svært lett blir provosert frem av tanken på at det faktisk går bra. Men faktisk går det bedre. Ja, tallene viser det: Vi opplever faktisk fremskritt.
SPEKTAKULÆRT
Det spektakulære ved dette, ut over hvor mange menneskeliv som reddes og bedres, så mye lidelse som er unngått, utryddelsen av død og fordervelse som foregår hver dag ... ok, la meg ikke være så ironisk, det er faktisk dette som er det virkelig spektakulære. Men poenget er altså at det er vanvittig - og det mener jeg i beste kliniske forstand - at vi ikke bare ikke vet det, men dette: Dersom en psykolog fra Harvard sier det høyt, så vil vi ikke tro det. Vi vil ikke høre det. Det kan ikke være sant. Som alltid, når man møter vitenskap som man støtes av: Om det skulle være sant, må ikke folk flest få vite det.
Nå går jo ikke alt bedre hele tiden. Det ville ikke være fremskritt, det ville være magi, påpeker Pinker. Det finnes en global bedring, men det finnes lokal stagnasjon og tilbakeslag. Og det er ikke slik at Pinker argumenterer for at det må være slik at det systematisk over tid vil gå bedre. Han mener bare at det har gjort det
Gå til medietVi har langt flere ord for negative følelser enn for positive emosjonelle tilstander. Og av en eller annen merkelig grunn (ikke tving meg til å si ordet evolusjon, det er ille nok at jeg nesten sa ordet sex over) så er det slik at denne opptattheten av at alt er ille, er noe som svært lett blir provosert frem av tanken på at det faktisk går bra. Men faktisk går det bedre. Ja, tallene viser det: Vi opplever faktisk fremskritt.
SPEKTAKULÆRT
Det spektakulære ved dette, ut over hvor mange menneskeliv som reddes og bedres, så mye lidelse som er unngått, utryddelsen av død og fordervelse som foregår hver dag ... ok, la meg ikke være så ironisk, det er faktisk dette som er det virkelig spektakulære. Men poenget er altså at det er vanvittig - og det mener jeg i beste kliniske forstand - at vi ikke bare ikke vet det, men dette: Dersom en psykolog fra Harvard sier det høyt, så vil vi ikke tro det. Vi vil ikke høre det. Det kan ikke være sant. Som alltid, når man møter vitenskap som man støtes av: Om det skulle være sant, må ikke folk flest få vite det.
Nå går jo ikke alt bedre hele tiden. Det ville ikke være fremskritt, det ville være magi, påpeker Pinker. Det finnes en global bedring, men det finnes lokal stagnasjon og tilbakeslag. Og det er ikke slik at Pinker argumenterer for at det må være slik at det systematisk over tid vil gå bedre. Han mener bare at det har gjort det