Men har man bare et praktisk-pragmatisk forhold til en avdød kone eller venn, hadde det kanskje vært like enkelt å hive vedkommende utfor en skrent. Hvorfor bære liket hjem til hulen og grave det ned?
Vi kan også betrakte begravelsen som et ritual, et ønske om å hedre den døde, beskytte kroppen mot åtseletere, hjelpe den videre til dødsriket, kanskje hele ritualet antyder en forestilling om sjel, og dermed også noen form for religion.
BRYDDE DE SEG OM DE DØDE?
Det blir imidlertid spekulasjoner. Vi aner ingen ting om hvorvidt neandertalerne hadde en forestilling, verken om noe åndelig, guddommelig eller om noe liv etter døden. Det lille vi har av spor, tyder på at neandertalerne ikke hadde det. Forskerne har ikke funnet etterlatenskaper som entydig kan tolkes i en slik retning. Når det gjelder gravene, er disse lite standardiserte. De døde blir ofte lagt i fosterstilling, men for eksempel ikke i bestemte himmelretninger. Du kan selvsagt ha en form for tro uten å legge likene i gitte mønstre, men hadde vi kunnet se noe slikt, hadde det vært en indikasjon på et regelbundet ritual.
På den annen side, har forskerne funnet nokså få godt bevarte neandertalergraver.
Neandertalerne sendte heller ikke gaver med de døde, gjenstander de kunne forvente å ha nytte av i neste liv. Et mulig unntak er den gjeve steinøksen «Excalibur» fra Sima de los Huesos - som vi skal høre om straks.
Men neandertalerne brydde seg likevel om de døde, ellers hadde de ikke gitt dem den behandlingen de ga dem. Og dette må forklares. Sorg er en åpenbar forklaring, men de kan også ha hatt tanker rundt det å skille livet fra døden. Slike behov kan være opphavet til flere ritualer forbundet med døden blant folk i vår egen tid. Slike ritualer er gjerne forbundet med en eller annen tro på et liv etter døden. Vi har ingen mulighet for å vite om neandertalerne hadde noe slikt, men hadde de det, var det muligens bare ferskvare. Spor fra Kebara og Krapina, i henholdsvis Israel og Kroatia, viser at om neandertalerne hadde gravplasser, så var de ikke hellige. Ikke over lengre tid. neandertalerne levde der mellom beina til sine forfedre, de var tilsynelatende bare feid til side.
På den tredje side. Dette er bare en tolkning. Forfedrenes knokler kan ha vært av stor betydning, og de kan ha blitt behandlet med ytterste respekt - uten at vi er i stand til å se det i dag.
Ritualer og følelser bevares ikke så lett for ettertiden. Begge kan ha vært der, men i mangel av fysiske tegn på noe som likner ritualer, kan det være at vi må nøye oss med å forklare neandertalernes begravelser som en handling styrt av sorg. Det er jo ikke dårlig, det heller? To millioner år med omsorg. Og kjærlighet?
To mye eldre historier bringer det hele i perspektiv. Den eldste av dem er overraskende nok fra Europa, vi skal tilbake til Atapuerca (Spania), til knokkelhullet Sima de los Huesos, langt inne i fjellet, og vi skal til Homo heidelbergensis, med klare tegn på at de begynner å likne sine etterkommere Homo neandertalensis. Vi skal 430 000 år tilbake.
LIKENE I HULLET
I knokkelhullet i Sima de los Huesos fant forskerne det som lenge var paleoarkeologiens største ansamling av fossile mennesker; 30 individer, dypt i et hull langt inne i fjellet.
Det er et mysterium hvorfor så mange mennesker havnet hundrevis av meter inne i en hule. Man kan spekulere på om de ble plassert der med hensikt, eller om de havnet der ved en tilfeldighet. Kanskje de ble båret inn dit, og kastet ned i dette hullet som en del av et begravelsesritual? Eller var dette bare en hendig måte å kvitte seg med illeluktende lik? Det trenger heller ikke å ligge menneskelig handling bak. Menneskene i hullet kan ha blitt tatt av flomvann og skyllet ned dit, eller blitt dratt ned dit av rovdyr.
Da fossilene ble funnet, ble de først antatt å være 250 000 år gamle, i dag regnes de som mye eldre, cirka 430 000
