Fagpressenytt

Etter lang fartstid i Soltunets venner kjenner hun så å si alle beboerne på sykehjemmet. På de fleste rommene er lyset slukket for natten og mesteparten av bygget sover. Hun lurer på hvem det er hun skal besøke denne gangen. Sykepleieren som ringte mot slutten av kveldsvakten hadde heseblesende sagt hva det gjaldt og spurt om hun kunne komme, men med den kontinuerlige pipingen fra alarmen som distraksjon i bakgrunnen hadde hun glemt å si hvem det gjaldt før hun takket og la på røret.
Hun tar et siste stopp og trekker inn den kjølige natteluften før hun går inn. Disse nattlige besøkene står i sterk kontrast til de ordinære hyggebesøkene på dagtid. Dette blir et av de krevende besøkene, et av dem uten te og småkaker, hvor kursen er satt og timene går sakte.

«HEI, SÅ FINT AT DU KUNNE KOMME. Det er bare meg her i natt og de andre beboerne trenger...» Det piper fra alarmen igjen. «Selvfølgelig», nikker hun før nattsykepleieren går med raske skritt mot et av pasientrommene. Hun merker ikke at sykepleieren har kommet ut igjen før hun sier: «Det er Arvid» og nikker mot en dør. Til tross for at hun har gjort dette før og tar det profesjonelt, kjenner hun likevel hvordan hjertet sy