Arkitektur N
29.10.2021
Da min farfar Odd giftet seg for andre gang, var det med en danske, og sammen flyttet de til Gentoftes villabebyggelse i det nordlige København.
Jeg besøkte stedet første gang da jeg var tretten, og selv om det vakre, tre-etasjers murhuset fremstod eksotisk, gjorde omgivelsene aller sterkest inntrykk.
Huset lå helt inntil veien, liksom med ryggen mot bilene og bebyggelsen på østsiden. Mot vest åpnet det seg en smal og velholdt hage med mål på omtrent 15 x 60 meter i en lang, slak skråning ned mot Gentofte sø. Hagen var rammet inn av hekker på begge sider, med en liten smijernsport nederst, som tok deg til den gruslagte gang- og sykkelstien som løp rundt hele søen. Og på den andre siden av stien, var det rett ut til siv, sothøner og sørgmodige, gamle piletrær som stod og lutet seg med sine blekgrønne fingre helt nede i vannet.
Det var mitt første møte med et slikt landskap. Overgangene mellom hage, park og natur var diskré artikulert, men samtidig tydelig planlagt og villet. Det hersket en orden der jeg ikke kjente fra Norge. En måte å kultivere omgivelsene på som skilte seg markant fra løvetannbegrodde midtrabatter og sprukken asfalt på den ene siden og mer eller mindre uberørt fjell og mo og myr på den andre.
Med dette i bakhodet var jeg spent på hva fokus ville bli når vårt fagråd for landskap foreslo et eget nummer av Arkitektur N viet til det nordiske landskapet, eksemplifisert gjennom svenske og danske prosjekter. Sammen med danske og svenske landskapsarkitekter laget vi en liten arbeidsgruppe, som forsøkte å finne ut av både hvi
Gå til medietHuset lå helt inntil veien, liksom med ryggen mot bilene og bebyggelsen på østsiden. Mot vest åpnet det seg en smal og velholdt hage med mål på omtrent 15 x 60 meter i en lang, slak skråning ned mot Gentofte sø. Hagen var rammet inn av hekker på begge sider, med en liten smijernsport nederst, som tok deg til den gruslagte gang- og sykkelstien som løp rundt hele søen. Og på den andre siden av stien, var det rett ut til siv, sothøner og sørgmodige, gamle piletrær som stod og lutet seg med sine blekgrønne fingre helt nede i vannet.
Det var mitt første møte med et slikt landskap. Overgangene mellom hage, park og natur var diskré artikulert, men samtidig tydelig planlagt og villet. Det hersket en orden der jeg ikke kjente fra Norge. En måte å kultivere omgivelsene på som skilte seg markant fra løvetannbegrodde midtrabatter og sprukken asfalt på den ene siden og mer eller mindre uberørt fjell og mo og myr på den andre.
Med dette i bakhodet var jeg spent på hva fokus ville bli når vårt fagråd for landskap foreslo et eget nummer av Arkitektur N viet til det nordiske landskapet, eksemplifisert gjennom svenske og danske prosjekter. Sammen med danske og svenske landskapsarkitekter laget vi en liten arbeidsgruppe, som forsøkte å finne ut av både hvi
