Fri tanke
25.01.2022
Det er mange måter å forholde seg til naturen på. Småbruker, lærer, designer og skinnhåndverker Bine Melby har et nært og nytteorientert forhold til den.
EDSBERG: - Jeg er ofte ute i skogen og i naturen. Jeg bruker den mye, men jeg ser at mitt forhold til naturen store deler av året er veldig
nytteorientert: Jeg skal plukke bær eller sopp, lufte hunder eller hester, jeg bruker den målrettet, enten matrelatert eller som kreativ lekearena i en eller annen sammenheng, reflekterer Bine Melby når hun får spørsmål om sitt forhold til naturen.
Fri tanke besøker henne på småbruket utenfor Kongsvinger, hvor hester og sauer fortsatt går ute på beitemarkene til gården denne tåkete morgenen i november. Her lever hun tett på skogen, og på den kultiverte naturen.
- Naturen rundt oss er i en eller annen grad og på et eller annet tidspunkt forvaltet av mennesker. Selv om det ser ut som det bare er skog rundt oss nå, var det tidligere fjorten gamle grinder etter at vi tok av fra riksveien. Tidligere var det beitedyr overalt, det er rester etter steingjerder der det ser ut som det bare er gammal skog, men som er spor etter drift og bebyggelse for to-tre hundre år siden. Og så har det grodd igjen.
For når gård etter gård legges ned, og store enheter tar over, er resultatet at kulturlandskapet slik det har vært, forsvinner. Den særegne åpne naturtypen som menneskers husdyrhold og bruk av jorda har skapt i Norge er en måte å forholde seg til naturen på som har lange tradisjoner, og de gamle norske husdyrrasene - enten det er kyr, sauer eller geiter - henger sammen med dette tradisjonsrike kulturlandskapet.
- Husdyr er levende kulturarv, det er levende vesener som ikke kan puttes i en boks og lagres for å tas fram seinere. Det krever aktiv drift. For meg er det en merkelig tanke at man ikke skal forvalte denne arven og bringe det videre - på en lur og klimavennlig måte.
AKTIv FORvALTNING
Hun selv har vært en aktiv del av denne forvaltningen. For tretti år siden ble hun som landbruksstudent involvert i kartleggings- og bevaringsarbeid med de gamle norske husdyrrasene.
Mange av dem var i ferd med å dø ut og bli utkonkurrert av de produksjonseffektive rasene som kom i løpet av 1900-tallet.
- Men det var noen stribeiser som hadde fortsatt med de gamle rasene, sier hun
Gå til medietnytteorientert: Jeg skal plukke bær eller sopp, lufte hunder eller hester, jeg bruker den målrettet, enten matrelatert eller som kreativ lekearena i en eller annen sammenheng, reflekterer Bine Melby når hun får spørsmål om sitt forhold til naturen.
Fri tanke besøker henne på småbruket utenfor Kongsvinger, hvor hester og sauer fortsatt går ute på beitemarkene til gården denne tåkete morgenen i november. Her lever hun tett på skogen, og på den kultiverte naturen.
- Naturen rundt oss er i en eller annen grad og på et eller annet tidspunkt forvaltet av mennesker. Selv om det ser ut som det bare er skog rundt oss nå, var det tidligere fjorten gamle grinder etter at vi tok av fra riksveien. Tidligere var det beitedyr overalt, det er rester etter steingjerder der det ser ut som det bare er gammal skog, men som er spor etter drift og bebyggelse for to-tre hundre år siden. Og så har det grodd igjen.
For når gård etter gård legges ned, og store enheter tar over, er resultatet at kulturlandskapet slik det har vært, forsvinner. Den særegne åpne naturtypen som menneskers husdyrhold og bruk av jorda har skapt i Norge er en måte å forholde seg til naturen på som har lange tradisjoner, og de gamle norske husdyrrasene - enten det er kyr, sauer eller geiter - henger sammen med dette tradisjonsrike kulturlandskapet.
- Husdyr er levende kulturarv, det er levende vesener som ikke kan puttes i en boks og lagres for å tas fram seinere. Det krever aktiv drift. For meg er det en merkelig tanke at man ikke skal forvalte denne arven og bringe det videre - på en lur og klimavennlig måte.
AKTIv FORvALTNING
Hun selv har vært en aktiv del av denne forvaltningen. For tretti år siden ble hun som landbruksstudent involvert i kartleggings- og bevaringsarbeid med de gamle norske husdyrrasene.
Mange av dem var i ferd med å dø ut og bli utkonkurrert av de produksjonseffektive rasene som kom i løpet av 1900-tallet.
- Men det var noen stribeiser som hadde fortsatt med de gamle rasene, sier hun
