Dette var leveregelen til Kristine Hovda (36), musiker, journalist og forfatter i mange år. Særlig første ledd i andre setning. Det var det budskapet hun på sett og vis lot være å leve ut sitt eget liv for.
Kristine vokste opp på Jæren. Foreldrene var med i husmenighet. Selv var hun også på bedehuset og etter hvert i et karismatisk miljø i Sandnes, mens hun fortsatt bodde hjemme. Utflyttet som student var det karismatisk menighetsliv i Trondheim, i Stavanger under journalistutdanning der, og i senere i yrkeslivet i Oslo.
- Jeg var redd for Gud. Det var en redsel for å stå i gjeld, sier Kristine, og forklarer:
- En stund hadde jeg ikke lyst til noe. For det å ha lyst til noe for min egen skyld, det ville bety at jeg også måtte gi det fra meg. Jeg måtte ofre det som var mitt til Gud.
Det var altså ikke frykten for fortapelsen som skremte. Ikke den som holdt hennes fast i troen i nærmere tre tiår. Det var redselen for at hennes egne ønsker skulle komme i veien for Guds plan for henne. Det var Guds vilje hun levde for. Den hun trodde sa at hun skulle ut og frelse verdens fortapte. Hun hadde et ansvar.
Ansvaret ble så tungt at hun utviklet en spiseforstyrrelse, i et forsøk på å ta kontroll på det hun oppfattet som en kaotisk verden. Hun skulle være en synlig, vellykket kristen. På utsiden - og innsiden.
Oppgjøret med Gud, og troen i sin tidligere form, beskriver hun som en langvarig kjærlighetssorg. Men det var også frigjørende. Det skulle imidlertid ta fire år med intens psykoterapi og manuset til boken Jeg lever ikke lenger selv å komme dit hvor hun er nå.
- Det var ikke noe valg å tro eller ikke tro på Gud. Jeg trodde jeg måtte tro på Gud. Jeg hadde Gud på laget i alt jeg gjorde. Det var skummelt å skulle svikte Gud.
HELVETE HENGER IGJEN
I dag mener hun at spørsmålet om Gud finnes eller ei ikke er avgjørende for livet hennes. Hun har ikke noen Gud å forsvare. Hun har forkastet ideen om at hun er en synder. Men hun holder muligheten åpen for at det kan være en større bevissthet der ute. Etter et liv der gudsnærværet har vært til å ta og føle på, formet av den kristne, karismatiske kulturkretsens forståelse, er hun like skeptisk til alle varianter av det å ha alle svarene.
Et sted på veien mellom tvil og tro tok hun også for seg fortapelsesforestillinger profesjonelt, motivert av utfordringene privat. Hun laget radiodokumentaren «Et sant helvete». Finnes helvete? Det var også et spørsmål hun stilte seg selv. Finnes det andre tolkninger av alternativer til frelse? Hvis Gud har skapt mennesket, hvorfor skal noen til helvete da?
I dokumentaren forteller en prest ved det kristne behandlingsstedet Modum bad om pasienter som slutter å tro, men fortsetter å tro på helvete. Mennesker med en uro, en angst som stadig vender tilbake. Dette er også tanker Ingeborg Senneset (34), profilert journalist i Aftenposten, styremedlem i Norske Pen, og forfatter av boka Anorektisk kan kjenne seg igjen i. Selv om uroen er nesten borte nå.
- Jeg har trodd veldig sterkt på et helvete så lenge jeg kan huske, sier Ingeborg. Deler av hennes familie er overbevist om at helvetet eksisterer. Ikke kjernefamilien, men nært nok til at det hadde hva hun kaller enorm betydning for henne som barn.
ET KONKRET STED
Ingeborgs egne forestillinger om hvordan dette helvete så ut, eller virket, var delvis formet av en tegneserieutgave av bibelen. Sentralt sto forestillingen om skjærsilden, med flammene som fremste kjennetegn.
- Alle som jobber med angstlidelser, vet at de sterkeste skremmebildene er de du skaper selv. Ingen frykt er verre enn det. Jeg så for meg at man ble skåldet til huden ble dratt av og øyne revet ut mens man brant. Helvete var for meg veldig konkret. Et sted som fantes «der nede».
Helvete ga henne også helt konkrete mareritt. Drømmer om å bli sittende fast. Det kan fortsatt komme ubevisste ekko av skremslene inn i følelseslivet. Men det er som hun sier, stadig sjeldnere. Hun tror jo ikke lenger det finnes noe helvete eller noen annen form for etterliv.
- Som barn og ungdom var angsten for å komme til helvete helt reell. Og med det fulgte det et helt sett med regler for å unngå å havne de
