Fagpressenytt

Minnene fra da vi kjempet for bil for vårt barnebarn - som kunne gå korte strekninger på flatt underlag, men som var helt avhengig av elektrisk rullestol - fosset tilbake og gjorde vondt.
Det er over seks år siden, og bil ble omsider innvilget etter lang kamp. Men arrene etter å ha observert hvordan Nav jobbet for å finne grunner for å gi avslag, går ikke bort. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som har det slik.
Det som sårer så voldsomt, er begrunnelsene Nav kommer med for å gi avslag. «Ikke uvanlig at 3-åringer må hjelpes ut og inn av bil», kjente jeg smertefullt igjen fra vår sak. For det første antyder dette at familien overhodet ikke har peiling på hvordan det er å ha et funksjonsfriskt barn. Hvor mange søknader om bil får Nav fra foreldre som har barn uten funksjonsnedsettelser?
For det andre antyder svaret også sterkt at foreldrene egentlig er litt bedagelig anlagt. Å gi en frisk treåring en hånd med å komme seg inn i barnesetet, er milevis fra å løfte opp et barn som ikke har muskler, og som sitter som en sekk i armene dine, sette det på plass i setet, deretter vri seg inn for å løfte det ordentlig på plass slik at det ikke sitter skjevt, og så videre. At barnet også må løftes ut av setet ved framkomst er veldig ulikt å hjelpe en treåring som jumper ut av setet selv.