Magasinet Forskningsetikk
22.03.2018
Filosofene utfordrer når de er to. Partikkelfysikerne insisterer på at de må være flere tusen.
Det er som å sende en ekspedisjon til en planet langt unna i solsystemet. Det de observerer der, blir publisert i en vitenskapelig artikkel. Men det er det å få dem til denne planeten som er den største intellektuelle jobben, sier Anna Lipniacka.
Hun forsøker å forklare hvorfor det ikke er rart og absolutt nødvendig at en publikasjon fra CERN, verdens største forskningssenter innen blant annet partikkelfysikk, har rekord i antall medforfattere i en artikkel fra 2015. Selve artikkelen var på ni sider, de resterende 24 sidene listet navnet på 5154 medforfattere.
- Det reflekterer bare størrelsen på eksperimentet, sier fysikkprofessoren.
- Jeg har vært med på enklere operasjoner der vi bare var rundt 600 stykker.
Lipniacka har jobbet ved CERN i over 30 år, og deler nå tiden sin mellom ATLAS-eksperimentet ved partikkelakseleratoren the Large Hadron Collider (LHC) i Sveits, og Universitetet i Bergen. Ved CERN har hun blant annet sittet i publikasjonskomiteen til ATLAS-eksperimentet som var med og oppdaget Higgs-bosonet, den såkalte gudepartikkelen.
Fra en til hundre til tusen
Begrepet «hyperauthorship», hyperforfatterskap, ble først fremsatt av informasjonsforsker Blaise Cronin i artikkelen Hyperauthorship publisert i 2001 i tidsskriftet JASIST. I 1981 skal det ha vært én studie med 100 medforfattere. På begynnelsen av 1990-tallet var tallet snart oppe i nesten 200 slike artikler i året.
Under den historisk tradisjonelle standardmodellen med én forfatter, er både rettigheter og ansvar for innholdet klart plassert og oppfattet av alle parter, skriver Cronin. Når antallet forfattere øker dramatisk, blir det stadig vanskeligere å vite hvem som har ansvar for hva. Den bokstavelige oppfatningen av hva en forfatter er blir i denne sammenhengen verdiløs, hevder professoren.
Hyperforfatterskap forekommer først og fremst i biomedisinen, og i høyenergifysikk av typen de driver med ved CERN. Men der man innen biomedisinen har skrevet side opp og ned med kommentarer om hvordan løse problemene med mengden forfatte
Les opprinnelig artikkelHun forsøker å forklare hvorfor det ikke er rart og absolutt nødvendig at en publikasjon fra CERN, verdens største forskningssenter innen blant annet partikkelfysikk, har rekord i antall medforfattere i en artikkel fra 2015. Selve artikkelen var på ni sider, de resterende 24 sidene listet navnet på 5154 medforfattere.
- Det reflekterer bare størrelsen på eksperimentet, sier fysikkprofessoren.
- Jeg har vært med på enklere operasjoner der vi bare var rundt 600 stykker.
Lipniacka har jobbet ved CERN i over 30 år, og deler nå tiden sin mellom ATLAS-eksperimentet ved partikkelakseleratoren the Large Hadron Collider (LHC) i Sveits, og Universitetet i Bergen. Ved CERN har hun blant annet sittet i publikasjonskomiteen til ATLAS-eksperimentet som var med og oppdaget Higgs-bosonet, den såkalte gudepartikkelen.
Fra en til hundre til tusen
Begrepet «hyperauthorship», hyperforfatterskap, ble først fremsatt av informasjonsforsker Blaise Cronin i artikkelen Hyperauthorship publisert i 2001 i tidsskriftet JASIST. I 1981 skal det ha vært én studie med 100 medforfattere. På begynnelsen av 1990-tallet var tallet snart oppe i nesten 200 slike artikler i året.
Under den historisk tradisjonelle standardmodellen med én forfatter, er både rettigheter og ansvar for innholdet klart plassert og oppfattet av alle parter, skriver Cronin. Når antallet forfattere øker dramatisk, blir det stadig vanskeligere å vite hvem som har ansvar for hva. Den bokstavelige oppfatningen av hva en forfatter er blir i denne sammenhengen verdiløs, hevder professoren.
Hyperforfatterskap forekommer først og fremst i biomedisinen, og i høyenergifysikk av typen de driver med ved CERN. Men der man innen biomedisinen har skrevet side opp og ned med kommentarer om hvordan løse problemene med mengden forfatte
