Forskerforum
29.01.2024
Normal vitenskap egner seg til normale problemer. Uryddige problemer angripes bedre med postnormal vitenskap, mener Anne Blanchard.
Anne Blanchard1 leder opplæringen ved Senter for ansvarlig forskning og innovasjon i Norge. «AFINO»-senteret springer ut av et nettverk der institusjoner som NTNU, BI, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo og OsloMet inngår i ulike roller. Senteret har som mål å «utforske hvordan forskning og innovasjon bedre kan adressere sosiale utfordringer», og «skape en felles forståelse av hva ansvarlig forskning og innovasjon er».
- Hva betyr egentlig ansvarlighet i denne sammenhengen? - En måte å formulere det på er ved hjelp av fire ledende prinsipper2 som sier at forskningen må være forutseende, responsiv, inklusiv og refleksiv: Den må ta høyde for framtidige konsekvenser. Den må reflektere over utfordringene som kan oppstå, og hvordan man kan respondere på dem. Den må sørge for at de som er berørt av forskning og innovasjon, har mulighet til å bli hørt. Og forskere må reflektere over hvordan arbeidet finansieres, til hvilket formål, og hvilke interesser som står på spill.
- Hva kan det bety i praksis, for eksempel? - Jeg kan gi et eksempel på refleksivitet: I et prosjekt jeg er med på, samler vi fortellinger om sosial endring og klimaendringer på Grønland og undersøker hva resiliens betyr for arktiske samfunn.
(Resiliens betegner et samfunns evne til å opprettholde og tilpasse livsformene sine når det utsettes for store påkjenninger (journ. anm.) Når isen blir tynnere, må grønlenderne fiske og jakte på en annen måte. Hvordan lever de med det, og hvordan tilpasser de seg? Da må vi reflektere over hvorvidt vi legger vår egen forståelse og våre rammer over det vi finner, og definerer resiliens på en måte som de ikke kjenner seg igjen i.
- Er dere bekymret for at de som er intervjuet, senere føler seg feil framstilt og misforstått?
- Den største bekymringen for meg i det prosjektet er heller at vi underveis gir dem en form for håp om at stemmene deres faktisk vil kunne bli hørt, og at historiene vil nå sfærer som har makt til å ta beslutninger som angår dem. Det blir laget en rapport og en film, så det kan jo skje, men vi vil unngå framstillingen om en lineær prosess, der vi samler historiene, får en bedre forståelse og mer kunnskap, og at dette fører til handling og en mer rettferdig situasjon.
- Så ansvarligheten i det prosjektet handler faktisk ikke så mye om historiene dere samler inn, som om de historiene dere som forskere forteller de involverte?
- Nei, men samtidig er det viktig å ikke endre meningen og dybden i historiene som er blitt fortalt, ved å overføre våre egne rammeverk.
- Har du et eksempel på hva det kan innebære å overføre sine egne rammeverk?
- Jeg var med på et prosjekt i Bangladesh mellom 2014 og 2018, der vi skulle skape et fellesskap av «folkeforskere» som kunne samle og dele kunnskap om tegn på at monsunen kom tidlig. Vi samlet grupper av lærere, elev
Gå til mediet- Hva betyr egentlig ansvarlighet i denne sammenhengen? - En måte å formulere det på er ved hjelp av fire ledende prinsipper2 som sier at forskningen må være forutseende, responsiv, inklusiv og refleksiv: Den må ta høyde for framtidige konsekvenser. Den må reflektere over utfordringene som kan oppstå, og hvordan man kan respondere på dem. Den må sørge for at de som er berørt av forskning og innovasjon, har mulighet til å bli hørt. Og forskere må reflektere over hvordan arbeidet finansieres, til hvilket formål, og hvilke interesser som står på spill.
- Hva kan det bety i praksis, for eksempel? - Jeg kan gi et eksempel på refleksivitet: I et prosjekt jeg er med på, samler vi fortellinger om sosial endring og klimaendringer på Grønland og undersøker hva resiliens betyr for arktiske samfunn.
(Resiliens betegner et samfunns evne til å opprettholde og tilpasse livsformene sine når det utsettes for store påkjenninger (journ. anm.) Når isen blir tynnere, må grønlenderne fiske og jakte på en annen måte. Hvordan lever de med det, og hvordan tilpasser de seg? Da må vi reflektere over hvorvidt vi legger vår egen forståelse og våre rammer over det vi finner, og definerer resiliens på en måte som de ikke kjenner seg igjen i.
- Er dere bekymret for at de som er intervjuet, senere føler seg feil framstilt og misforstått?
- Den største bekymringen for meg i det prosjektet er heller at vi underveis gir dem en form for håp om at stemmene deres faktisk vil kunne bli hørt, og at historiene vil nå sfærer som har makt til å ta beslutninger som angår dem. Det blir laget en rapport og en film, så det kan jo skje, men vi vil unngå framstillingen om en lineær prosess, der vi samler historiene, får en bedre forståelse og mer kunnskap, og at dette fører til handling og en mer rettferdig situasjon.
- Så ansvarligheten i det prosjektet handler faktisk ikke så mye om historiene dere samler inn, som om de historiene dere som forskere forteller de involverte?
- Nei, men samtidig er det viktig å ikke endre meningen og dybden i historiene som er blitt fortalt, ved å overføre våre egne rammeverk.
- Har du et eksempel på hva det kan innebære å overføre sine egne rammeverk?
- Jeg var med på et prosjekt i Bangladesh mellom 2014 og 2018, der vi skulle skape et fellesskap av «folkeforskere» som kunne samle og dele kunnskap om tegn på at monsunen kom tidlig. Vi samlet grupper av lærere, elev


































































































