Fri ved fot. Foto: Ingeborg Wilhelmsen.
Jeg fant ut at det var to organisasjoner som utdannet redningshunder, og valget falt på den største. Jeg meldte meg inn i Norske Redningshunder, og stilte på første treningskveld allerede før valpen var hentet.
Det jeg ikke visste var at veien skulle bli veldig lang. Det tar to-fire år å trene opp, og godkjenne en redningshund. Men jeg endte etter hvert opp med hele tre hunder som ikke kunne brukes på grunn av dårlig helse eller mentalitet. Så det virkelige eventyret begynte da jeg hentet Pim i Sverige i mai 2015. Da var han syv måneder gammel, fordi oppdretter tidligere ikke hadde funnet en egnet kjøper. Pim er en golden retrieverhann fra jaktlinjer. Han er avlet til bruk og ikke selskapshund. Han er atletisk, energisk, lettlært og har utrolig stor arbeidskapasitet. I tillegg har han golden retrieverens gode lynne.
Hva måtte vi lære for å bli en godkjent ekvipasje?
Godkjenningsprogrammet vårt overlapper med det brukshundene konkurrer i. Men det er mer fokus på at det er hund og fører som skal utdannes sammen. Og vi må lære å ta vare på oss selv og hunden i all slags vær, og under alle føreforhold, og lære å bruke elektroniske hjelpemidler som GPS med kartverktøy og samband.
Vi har et lydighetsprogram hvor hunden blant annet må gå pent på plass, kunne ligge stille sammen med andre hunder i fem minutter, med føreren ute av syne. Den må kunne apportere mange forskjellige slags gjenstander, og den må være håndterbar for andre enn føreren. Den må også komme når vi roper.
Hunden må videre kunne gå spor. Det vil si at noen går seg en tur og mister noen gjenstander mens de er ute og går. Hunden skal gå med nesa ned mot bakken og følge fotsporene, og finne igjen gjenstandene som er sluppet ned på bakken. Gjenstandene kan være for eksempel lommetørkle, lommebok, nøkler eller mobiltelefon. Sporene i programmet er lange, tre kilometer, eller gamle, ett døgn, eller midt imellom, én kilometer, og fire timer. De kan gå på alle slags underlag, asfalt, grus eller skog. Og det kan for eksempel være å finne sporet fra føreren til en forlatt bil, eller fra en ryggsekk funnet i skogen.
Så er det søk hvor hunden utnytter vinddraget i lufta: Overværssøk. Overværssøket er det flere taktikker for. Det er viktig at hunden har en måte å gi beskjed om funnet på. Det finnes to. Den ene er at hunden blir værene ved funnet sitt og bjeffer til føreren kommer og belønner den: En halshund. Den andre et at hunden har en dings (bitt) i halsbåndet sitt, som den kan ta i munnen: En bringkobbelhund. Da kommer de tilbake til føreren med bittet i munnen slik at fører forstår at den har funnet noe. Føreren ber da hunden om å vise, og så springer de sammen ut til funnet, og hunden får belønningen sin. Det blir ofte det hunden finner mest naturlig som blir meldingsformen. Pim er en retriever, og apportering er lett for ham. Så valget var en
