Det juridiske kildevernet, som Helle innleder med, er en rettighet for journalister og redaktører til å unnlate å oppgi kilde til informasjon de har fått til bruk i sitt journalistiske virke. Det betyr et fritak fra vitneplikten.
Hjemmelen for å nekte å forklare seg er altså knyttet til domstolsbehandlingen av straffesaker og sivilsaker og er hjemlet i henholdsvis straffeprosessloven og tvisteloven.
Helle peker ganske riktig på at det juridiske kildevernet er styrket i Norge de siste årene. Selv om det fortsatt er et lite «smutthull» som åpner for at domstolene kan pålegge journalister og redaktører å vitne, så er kildevernet, i hvert fall når det kommer til saker om samfunnsviktige spørsmål, «tilnærmet absolutt» for å bruke Høyesteretts egen formulering.
Medieorganisasjonene har ønsket å forsterke vernet ytterligere, gjennom blant annet etterforskningsforbud og en lovpålagt taushetsplikt for journalister og redaktører. Det siste punktet er formulert slik i Norsk Redaktørforenings høringsuttalelse til den ferske medieansvarsloven: «En taushetsplikt for journalister og redaktører, for de tilfeller at det er lovet fortrolighet.»
Det leder oss til den etiske forpliktelsen vi har til å verne kilder som nettopp er «lovet fortrolighet». Den er absolutt. Men den forutsetter altså at det er gitt et løfte om fortrolighet eller altså vern av kilden. Det er ikke slik, som Helle synes å tro, at en hvilken som helst kilde kan ta kontakt om hva som helst, uten forbehold, og så i neste omgang påberope seg et kildevern som altså automatisk skulle tre i kraft.
Kildevernet er til for samfunnet, for at allmennheten skal få tilgang til informasjon som ellers ikke ville komme frem.
I tilfellet Medier24 henvendte Hans-Christian Vadseth seg til Medier24 og var prisverdig åpen på at han var engasjert av Brunstad Christian Church (BCC). Oppdraget hans var, ifølge styreleder Berit Hustad Nilsen, «å få hjelp til å vurdere redaksjonens (altså NRK Brennpunkt, min anm.) presseetikk». Vadseths vurderinger resulterte et femsiders notat som han overleverte til Medier24. Når Vadseth i ettertid forsøker å påberope seg status som «tipser» fremstår det som mildt sagt pussig.
Kildevernet er til for samfunnet, for at allmennheten skal få tilgang til informasjon som ellers ikke ville komme frem, fordi kildene til denne typen informasjon ofte løper en risiko for ubehag, oppsigelse, trusler, straffeforfølgelse eller i verste fall vold. Det er altså ikke beregnet på betalte rådgivere som ikke risikerer noe annet enn en krangel om honoraret og muligens litt irriterende oppmerksomhet fordi noen har «avslørt» oppdraget deres.
Det forhindrer ikke at de i gitte tilfeller kan påberope seg kildevern. Men da må det være avtalt eller lovet. Dersom Waatland har gitt Vadseth et løfte om anonymitet, så har han brutt det etiske kildevernet. Dersom noe slikt løfte ikke er gitt, så har han ikke brutt det. Stort vanskeligere er det ikke.
Helle forsøker å trekke en parallell til Josmiar-saken, men synes å glemme én viktig ting: Der var det gjort avtale om en «off-record»-samtale, altså hvor det ikke skulle siteres med kildeangivelse.
Jeg vet ikke nøyaktig hvordan samtalen mellom Vadseth og Waatland forløp, men det er ingenting i saken som tyder på at Waatland har gitt Vadseth noe løfte om anonymitet. Ikke engang i Vadseths egen redegjørelse fremkommer det noe som skulle tilsi at kildevernet skulle slå inn.
Image-text:
Norsk Redaktørforenings generalsekretær Arne Jensen. Foto: Kristine Lindebø
Foto: Kristine Lindebø
