Tidsskrift for norsk psykologforening
03.06.2016
Hensynet til økonomi har gitt færre familieterapeutiske tilbud i barne- og ungdomspsykiatrien. Det kan få store negative konsekvenser på lang sikt.
FOR 25 ÅR siden var jeg psykologistudent i hovedpraksis ved Barne- og ungdomspsykiatrisk seksjon på et somatisk sykehus. Hver uke ble man orientert om nyinnlagte barn og ungdom med somatiske sykdommer og psykosomatiske tilstander. En eller to ansatte på BUP bisto daglig hver sine somatiske barneavdelinger. Også kvinneklinikken var tilført barnepsykiatrisk kompetanse på samme måte, for å fange opp særlig vanskelige svangerskap og farefulle fødsler. Slik ble terskelen lav for samarbeid mellom somatikk og barnepsykiatri. Familieperspektivet sto sentralt på BUP. Hver enkelt i familien hadde ulike problemstillinger BUP tok fatt i, for eksempel angst for smertefulle, men nødvendige prosedyrer i barnets somatiske behandling. Foreldrene strevde ofte med ulike emosjonelle reaksjoner på barnets sykdomsforløp, i tillegg til praktiske og økonomiske utfordringer i en helt ny hverdag, innlagt med sitt syke barn over lang tid. Også søsken ble inkludert i den helhetlige oppfølgingen. Noen intervensjoner skjedde adskilt for familiemedlemmene, andre med flere eller alle til stede. Felles for dem alle
Gå til mediet