Militærkorpsene ble etablert i Norge i 1818. Den første spareplanen kom fire år seinere. Siden 1880-årene har det vært stadige omkamper om militærkorpsene, mer eller mindre hvert fjerde år. Så tidlig som i 1906 foreslo kaptein Alfred Sinding-Larsen å bytte dem ut med grammofoner. Han skrev i Norsk Militært Tidsskrift i 1906: «Man kunde unegtelig være fristet til at foreslå de mandsterke, & talrige, musikkorpser afløst af store grammofoner, der jo har fordelen af at være overordentlig meget billigere (selv på en kjærre eller motorcycle) og mer uafladelig præstationsdygtige, end selv det ivrigste musikkorps.» Men han erkjenner at det ikke vil gå uten kamp, for tanken om å sløyfe dem vil bringe «især musikfolk til at stejle, og det ganske betydeligt».
Den lange debatten om nedleggelse
Igjen er det duket for et nytt slag i Stortinget. Da vil det bli stilt spørsmål ved hva vi skal med fem korps og et musikkinspektorat. Det har vært sju korps på det meste, nå går regjeringen inn for å ha tre korps, foruten Garden. Skjebnen avgjøres nå i november.
- Korpsene har klart å overleve til tross for iherdige forslag om reduksjon og nedleggelser. I debatten som igjen pågår er det interessant å se på argumentasjonslinjene som tidligere er ført, sier Svein Holtan.
Han er tidligere oberstløytnant fra Luftforsvaret og nå daglig leder og seniorrådgiver i konsulentselskapet Holtan-Partners, som gir råd til virksomheter om strategi, ledelse og kommunikasjon. Da han gikk Luftkrigsskolen, fordypet han seg seg i historien om Forsvarets musikk og den lange debatten om nedleggelse. Det resulterte i publikasjonen Den standhaftige militærmusikken, utgitt av Institutt for forsvarsstudier i 2006. I dag følger Holtan debatten om Forsvarets musikk fra sidelinjen. Som tidligere amatørmusiker og befal i musikktroppen i Garden har han fremdeles et hjerte for militærmusikken.
Korpsene har klart å overleve til tross for iherdige forslag om reduksjon og nedleggelser, sier Svein Holtan.
Anne Myklebust Odland
Oppildne til kamp
Piper, horn og trommer har vært kommunikasjonsmiddel i det militære siden tidenes morgen. Signalister og tamburer ble brukt til å varsle måltider, sammenkalle soldater, flytte tropper, skremme fienden, formidle ordre og oppildne til kamp. Og man tvilte ikke på at musikken økte stridsviljen og evnen. I en dansk-norsk hærordning fra 1767 gikk man inn for å opprette musikerstillinger ved alle hæravdelingene, og begrunnelsen var at «den store Hob, og navnlig Nordmændene, sværme for Musik, og fordi derved bedre gaaes i Fodslag».
Militærkorpsene, slik vi kjenner dem i dag, har sin opprinnelse fra 1818, da Norge fikk ny hærordning og brigademusikken ble organisert ved fem av de største garnisonsbyene. Da var det harmoniensembler på til sammen 130 mann i Fredrikshald (Halden), Christiania (Oslo), Christiansand, Bergen og Trondheim. To år senere var det også marinemusikkorps på Fredriksvern ved Stavern. Ifølge militært leksikon fra 1839 var den militære musikkens natur slik at den «oppvekker en krigers nye krefter hos den mattede stridsmann og oppflammer motet til kamp», akkurat som musikken i det daglige «oppliver mennesket og op
