Jeg har vært musiker siden jeg var 25, en jobb som gir meg mer og mer glede. Jeg har undervist siden jeg var 28, og elsker det også. Men de siste dagene har vært mentalt tøffe, for den som ser for seg et lykkelig liv i musikkens tjeneste.
Jeg leser og husker
Via sosiale medier har jeg og mange andre nå blitt konfrontert med sider av musikkmiljøet som jeg stort sett har fortrengt, utfordringer som jeg, i likhet med resten av samfunnet, har foretrukket å se på som individuelle, anekdotiske og private. Men nå går det ikke lenger. Den enorme tyngden av historier om små og store overgrep og urettferdigheter mot kvinner i musikklivet danner et mønster som jeg både kjenner meg igjen i og sjokkeres av. Jeg leser, og husker. Sånn var det. Jeg er jo nå i en annen fase av livet og karrieren, så denne virkeligheten hadde jeg glemt litt, men nå kommer den tilbake. Er det virkelig fortsatt sånn, i 2017?
Ubevisst kultur
Musikkmiljøet har i stor grad slutta med rus og røyk (iallfall på scenen), det er langt mellom de virkelige bohemene. Musikere har blitt streite, vi har nesten uten unntak hus og bil og barn, og sorterer søpla vår som alle andre. Musikken er ikke blitt dårligere av dette, spør du meg. Men historiene som har blitt delt denne uka, viser at når det gjelder å seksualisere kvinnelige kolleger og elever/studenter, så har tida stoppet opp for mange tiår siden. Neida, selvsagt driver ikke alle like mye med det, og det er delvis en generasjonsgreie, og det skjer ikke overalt og hele tiden - men det er fortsatt en ubevisst kultur der som farger mannsdominerte deler av musikkbransje og musikkutdanninger.
På hvis premisser?
Denne uka har det vært overveldende og nedslående å lese HVOR mange av de jentene som bare vil drive med mus
