Fagpressenytt

Pandemien har vært en tid hvor samfunnets verdier og menneskesyn har hatt avgjørende betydning for de valgene vi som fellesskap gjorde. Som at vi helt fra starten først valgte å beskytte eldre og sårbare. Vår kritiske evne henger nøye sammen med menneskesyn, etikk og de grunnholdninger vi har tatt opp i oss. Det blir særlig synlig i møte med det uforutsette og ukjente.
En roman som er blitt aktuell i denne pandemitiden, er Albert Camus' (19131960) roman Pesten. Mange har lest den nå, enten for første gang eller på ny. I romanen blir en by rammet av pest. Alt som følger av hendelser i denne litterære beretningen kan vi nå kjenne oss litt igjen i, og på en ny måte: Avgjørelsene og vurderingene som i de kritiske fasene nærmest ble tatt fra time til time. Alvoret og konsekvensene som sakte gikk opp for oss. Inntrykkene som strømmet på da vi så reportasjene fra sykehusene nord i Italia. Og de mer langsomme og usynlige virkningene blant isolerte eldre.
Studenter som ikke lenger fant motivasjon for å fortsette studiet. Unge etablerere som måtte selge drømmen.
Camus beskriver i Pesten epidemien som en trussel mot de gode vanene, altså hverdagene, og dermed også mot de grunnleggende eksistensielle vilkårene vi tar for gitt.
Så mye ble satt på vent under pandemien. Som latteren og nærværet i de faste vennegruppene, den kroppslige berøringen, den ukentlige treningen, kollegafellesskapet i lunsjpausen, de årlige festene og sammenkomstene.
I Pesten virker isolasjonen, atskillelsen og konsentrasjonen om øyeblikket på menneskers evne til kjærlighet og vennskap, «for kjær