Individer fikk omfattende beskyttelse ved Den europeiske konvensjon om menneskerettene av 1950 og medlemslandene godtok å stå til rette for krenkelser i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, EMD. Vi har all grunn til å ønske at domstolen skal lykkes best mulig.
EMD er ikke mitt fagfelt, min kunnskap begrenser seg til en verserende enkeltsak som har vist seg å bli en svært problematisk erfaring. Først saken, så noen refleksjoner.
Fremstillingen inkluderer praktiske og følelsesmessige sider som mange jurister vil anse fremmed og uvedkommende. Men praktiske sider av domstolenes arbeid, hvordan de håndterer publikum, kan være avgjørende for om, eller hvor godt, rettsinstanser oppfyller sin oppgave og sitt ansvar for at folk tilbys et reelt vern av sine rettigheter. Det bør interessere alle domstoler.
Rettferdig rettergang
Saken handler om rett til rettferdig rettergang (EKM Art. 6) og inngår i et arbeid for å få Stortinget, Nobelkomiteen og den svenske Nobelstiftelsen til å respektere Alfred Nobels intensjon med fredsprisen.
Nobels testament ble tidlig lagt vekk og det nekter politikerne å innse, enn si endre - også etter en offentlig henstilling i november 2017 fra 17 juridiske professorer [nettsøk: stortinget-171129] om å legge vekt på Nobels intensjon ved valg til Nobelkomiteen. Et forslag i tråd med denne henstillingen gikk Stortinget i mot i 2018. Hele 167 mot to representanter ønsket ikke et krav om lojalitet mot Nobels formål for å være valgbar til Nobelkomiteen.
Høsten 2015 hadde jeg i åtte år forgjeves forsøkt å få forvalterne av fredsprisen til å respektere Nobels intensjon med testamentet. Det var skjedd med henstillinger til Stortinget, Nobelkomiteen og Nobelstiftelsen, via brev, bøker, utredninger, politiske virkemidler, media, politianmeldelse og administrative klager.
Nå ble neste skritt å søke å få en rettsavgjø
