Psykisk helse
26.06.2018
Da Abdirahman Hassan fikk psykiske problemer, prøvde han å be dem bort. Gutter med minoritetsbakgrunn sliter med machokultur, religiøse krav og et samfunn som ser på dem med mistanke.
Vitnemålet fra videregående viste en rekke seksere. Abdirahman Hassan hadde store drømmer. Han ville bli Norges første diplomat med somalisk bakgrunn. Hassan, som bodde på Tøyen i Oslo, reiste til studier i Trondheim med store forventninger, men noe skjedde.
- Plutselig var jeg alene i en by omgitt av fremmede. Det var en stor overgang fra videregående til universitet. Jeg følte på ensomheten. Jeg hadde noen mennesker rundt meg, men jeg var ikke en del av gjengen, forteller Hassan, en høy og blid 20-åring i dag. Vel tilbake i Oslo jobber han nå som journalist i studentavisen Universitas, og han tar fatt på journalistikk-studier til høsten. Han har markert seg som samfunnsdebattant, og i antologien Kjære bror har han skrevet om sin historie som psykisk syk med minoritetsbakgrunn. Psykiske problemer er et tabu i mange innvandrermiljøer, spesielt for menn. Forskning viser også at selvrapporterte psykiske plager er mer utbredt blant immigranter.
- Mannen skal klare alt og ikke vise tegn til svakhet og sårbarhet, sier Abdirahman Hassan.
Sosial kontroll
Boka Kjære bror, utgitt av tenketanken Minotenk, retter søkelyset mot bredt sammensatte problemer i den mannlige delen av minoritetsbefolkningen. Patriarkatet i en del miljøer rammer menn så vel som kvinner. Påstanden er at mens jenter med innvandrerbakgrunn tar høyere utdannelse, griper ordet i samfunnsdebatten og heies fram av storsamfunnet, blir guttene hengende etter. Guttene er svakere på utdanning, de blir sett på med mistenksomhet som undertrykkere og opprettholdere av æreskontroll. Men gutter er også ofre for negativ sosial kontroll, ifølge bidragsyterne.
Unge menn føler seg i skvis mellom foreldrekulturen og den norske kulturen. De sosiale kodene stemmer ikke overens. Hvilken tilhørighet skal guttene strekke seg etter? Religiøse og kulturelle verdier fra innvandrernettverket eller de verdslige normene fra det norske storsamfunnet? Det kan være vanskelig å finne identiteten sin.
For Abdirahman Hassan ble det vanskelig å møte den norske studentkulturen. De sosiale kodene kretset mye rundt festing og rus. Som muslim ville han ikke drikke alkohol.
- Jeg kjente mer og mer på et drikkepress. Jeg kjente på ensomheten om kvelder og i helger. Jeg ble ikke invitert til sosiale arrangementer. Jeg tenkte: «Liker de meg ikke? Fordi jeg ikke drikker alkohol?», forteller Hassan. Ensomheten ledet til angst og spiseforstyrrelser.
- Når jeg jobbet hardt, glemte jeg å spise. Jeg hadde ikke appetitt og raste ned i vekt. Familien var bekymret. Jeg var 1,95 høy og veide 50 kilo. Jeg fikk angst av å spise ute, hvor folk kunne se på meg. Hvis jeg ble spurt om å være med og spise, sa jeg at jeg ikke kunne spise fordi jeg var syk, eller at jeg hadde spist
Gå til mediet- Plutselig var jeg alene i en by omgitt av fremmede. Det var en stor overgang fra videregående til universitet. Jeg følte på ensomheten. Jeg hadde noen mennesker rundt meg, men jeg var ikke en del av gjengen, forteller Hassan, en høy og blid 20-åring i dag. Vel tilbake i Oslo jobber han nå som journalist i studentavisen Universitas, og han tar fatt på journalistikk-studier til høsten. Han har markert seg som samfunnsdebattant, og i antologien Kjære bror har han skrevet om sin historie som psykisk syk med minoritetsbakgrunn. Psykiske problemer er et tabu i mange innvandrermiljøer, spesielt for menn. Forskning viser også at selvrapporterte psykiske plager er mer utbredt blant immigranter.
- Mannen skal klare alt og ikke vise tegn til svakhet og sårbarhet, sier Abdirahman Hassan.
Sosial kontroll
Boka Kjære bror, utgitt av tenketanken Minotenk, retter søkelyset mot bredt sammensatte problemer i den mannlige delen av minoritetsbefolkningen. Patriarkatet i en del miljøer rammer menn så vel som kvinner. Påstanden er at mens jenter med innvandrerbakgrunn tar høyere utdannelse, griper ordet i samfunnsdebatten og heies fram av storsamfunnet, blir guttene hengende etter. Guttene er svakere på utdanning, de blir sett på med mistenksomhet som undertrykkere og opprettholdere av æreskontroll. Men gutter er også ofre for negativ sosial kontroll, ifølge bidragsyterne.
Unge menn føler seg i skvis mellom foreldrekulturen og den norske kulturen. De sosiale kodene stemmer ikke overens. Hvilken tilhørighet skal guttene strekke seg etter? Religiøse og kulturelle verdier fra innvandrernettverket eller de verdslige normene fra det norske storsamfunnet? Det kan være vanskelig å finne identiteten sin.
For Abdirahman Hassan ble det vanskelig å møte den norske studentkulturen. De sosiale kodene kretset mye rundt festing og rus. Som muslim ville han ikke drikke alkohol.
- Jeg kjente mer og mer på et drikkepress. Jeg kjente på ensomheten om kvelder og i helger. Jeg ble ikke invitert til sosiale arrangementer. Jeg tenkte: «Liker de meg ikke? Fordi jeg ikke drikker alkohol?», forteller Hassan. Ensomheten ledet til angst og spiseforstyrrelser.
- Når jeg jobbet hardt, glemte jeg å spise. Jeg hadde ikke appetitt og raste ned i vekt. Familien var bekymret. Jeg var 1,95 høy og veide 50 kilo. Jeg fikk angst av å spise ute, hvor folk kunne se på meg. Hvis jeg ble spurt om å være med og spise, sa jeg at jeg ikke kunne spise fordi jeg var syk, eller at jeg hadde spist
