Helsefagarbeideren
28.02.2018
Mange eldre mangler en meningsfull hverdag. Det kan føre til dårligere helse. Men i hvilken grad er det helsepersonells oppgave å bidra til at hjemmeboende pleietrengende eldre opplever meningsfulle aktiviteter og sosiale relasjoner?
«Ja, vi har alt vi trenger, og vi er jo så fornøyd med hjemmetjenesten.» Det var gjerne den første responsen forsker Helga Eggebø ble møtt med da hun spurte om tilfredsheten med helse- og omsorgstilbudet fra kommunen. De er pleietrengende, hjemmeboende eldre og har sagt ja til å delta i et forskningsprosjekt. Forskeren har invitert seg selv på besøk, har tatt med blomster som kanskje er satt på kjøkkenbordet eller stuebordet, der de sitter for en kaffekopp.
- Vi pratet om så mangt, om hvordan de har det nå, om livet de har levd, gjerne lange intervjuer, så vi kom under overflaten, forteller Eggebø som er seniorforsker i Nordlandsforskning. Sammen med Mai Camilla Munkejord og Walter Schönfelder har hun undersøkt hjemmebaserte tjenester i utkantstrøk, i samarbeid med Steigen kommune i Nordland og Tana i Finnmark.
Det var først etter en stund med prat at de kom fram, disse tingene som det kan være vanskelige å ta opp i mer overfladiske samtaler, som behovet for å komme seg ut litt mer, gå på butikken, på kafeen og treffe andre mennesker. Det lå ikke en ferdig liste med mangler og udekkede behov og ventet på Eggebø og kollegene. De måtte lete seg fram til dem. Samtidig var det veldig tydelig under samtalene hvor viktige disse aktivitetene er, slike som bringer mening inn i hverdagen og byr på sosiale relasjoner der man er noe annet enn en pleiemottaker.
Sosial omsorg er en blind flekk
- I den ene prosjektkommunen er det et dagtilbud for eldre demente på en gård, forteller Eggebø.
- Der samles frivillige, de som eier gården og en gruppe med eldre for å prate, spise sammen og ha sosialt samvær. Tilbudet blir enormt verdsatt av de som deltar på det. Dette er en form for sosial omsorg som er betydningsfull, og som folk ser fram til. Den dagen aktiviteten er, så kan folk som er demente og vanligvis desorienterte, være helt klare om morgenen og glede seg til hva dagen bringer.
Sammenhengen mellom livskvalitet og fysisk helse er veldokumentert. Å bidra til at andre har meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner i livet kalles sos
Gå til mediet- Vi pratet om så mangt, om hvordan de har det nå, om livet de har levd, gjerne lange intervjuer, så vi kom under overflaten, forteller Eggebø som er seniorforsker i Nordlandsforskning. Sammen med Mai Camilla Munkejord og Walter Schönfelder har hun undersøkt hjemmebaserte tjenester i utkantstrøk, i samarbeid med Steigen kommune i Nordland og Tana i Finnmark.
Det var først etter en stund med prat at de kom fram, disse tingene som det kan være vanskelige å ta opp i mer overfladiske samtaler, som behovet for å komme seg ut litt mer, gå på butikken, på kafeen og treffe andre mennesker. Det lå ikke en ferdig liste med mangler og udekkede behov og ventet på Eggebø og kollegene. De måtte lete seg fram til dem. Samtidig var det veldig tydelig under samtalene hvor viktige disse aktivitetene er, slike som bringer mening inn i hverdagen og byr på sosiale relasjoner der man er noe annet enn en pleiemottaker.
Sosial omsorg er en blind flekk
- I den ene prosjektkommunen er det et dagtilbud for eldre demente på en gård, forteller Eggebø.
- Der samles frivillige, de som eier gården og en gruppe med eldre for å prate, spise sammen og ha sosialt samvær. Tilbudet blir enormt verdsatt av de som deltar på det. Dette er en form for sosial omsorg som er betydningsfull, og som folk ser fram til. Den dagen aktiviteten er, så kan folk som er demente og vanligvis desorienterte, være helt klare om morgenen og glede seg til hva dagen bringer.
Sammenhengen mellom livskvalitet og fysisk helse er veldokumentert. Å bidra til at andre har meningsfylte aktiviteter og sosiale relasjoner i livet kalles sos
