Nettverk
06.12.2022
Elektrikeren Aleksandr Vasjenko hadde aldri trodd at yrket hans skulle bli så meningsfylt - og så livsfarlig. Han og kollegene er levende mål for den russiske energiterroren i Ukraina.
DONBASS, UKRAINA: - Vi jobber til rakettene begynner å slå ned. Så kaster vi oss på bakken og tar dekning. Så fortsetter vi, sier Aleksandr Vasjenko (26).
Uten elektrikernes innsats er tapet uunngåelig for Ukraina.
- Det handler ikke lenger bare om strøm, sier Aleksandr. Hans yrkesrolle har vokst med krigen i Ukraina:
- Det handler om lys og varme. Uten lys og varme er det ikke noe liv. For noen, sier han.
Vi møtes i Mykolaivka, et lite samfunn langs frontlinjen sør i Donbass. Eller rettere sagt: midt i en buldrende frontlinje mot den såkalte selverklærte republikken Donetsk.
Som hver gang Aleksandr kjører opp skyliften i elbilen, pumper adrenalinet og han kjenner bekymringen i magen som et gnagsår han aldri klarer å bli kvitt.
Men oppdraget må fullføres. Ledningene på 380 Volt og 800 Watt er slått ut og henger løst ned mot bakken. Under skyliften vitner et stort krater i den gjørmete veien om sprengkraften til rakettene som russerne skyter mot kraftledninger og boligbygg som ligger ved siden av. Akkurat dette krateret oppsto da Aleksandrs kolleger prøvde å fikse ledningene første gang.
Kollegene hadde tid til å kaste seg i dekning, men kjøretøyene deres ble sprengt.
Nå gjør de et nytt forsøk. Aleksandr og hans kollega Valerij Kusnetsov vet at akkurat her i skyliften, flere meter over de istykkerskutte hustakene, er de spesielt utsatt.
Pulsen dunker i trommehinnene, men ørene er i full beredskap, forteller de:
- Vi er redde for hver eneste lille lyd. Vi må hele tiden lytte til situasjonen, sier Valeriy.
Det er den plystrende lyden av raketter, granate
Les opprinnelig artikkelUten elektrikernes innsats er tapet uunngåelig for Ukraina.
- Det handler ikke lenger bare om strøm, sier Aleksandr. Hans yrkesrolle har vokst med krigen i Ukraina:
- Det handler om lys og varme. Uten lys og varme er det ikke noe liv. For noen, sier han.
Vi møtes i Mykolaivka, et lite samfunn langs frontlinjen sør i Donbass. Eller rettere sagt: midt i en buldrende frontlinje mot den såkalte selverklærte republikken Donetsk.
Som hver gang Aleksandr kjører opp skyliften i elbilen, pumper adrenalinet og han kjenner bekymringen i magen som et gnagsår han aldri klarer å bli kvitt.
Men oppdraget må fullføres. Ledningene på 380 Volt og 800 Watt er slått ut og henger løst ned mot bakken. Under skyliften vitner et stort krater i den gjørmete veien om sprengkraften til rakettene som russerne skyter mot kraftledninger og boligbygg som ligger ved siden av. Akkurat dette krateret oppsto da Aleksandrs kolleger prøvde å fikse ledningene første gang.
Kollegene hadde tid til å kaste seg i dekning, men kjøretøyene deres ble sprengt.
Nå gjør de et nytt forsøk. Aleksandr og hans kollega Valerij Kusnetsov vet at akkurat her i skyliften, flere meter over de istykkerskutte hustakene, er de spesielt utsatt.
Pulsen dunker i trommehinnene, men ørene er i full beredskap, forteller de:
- Vi er redde for hver eneste lille lyd. Vi må hele tiden lytte til situasjonen, sier Valeriy.
Det er den plystrende lyden av raketter, granate
