Professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
De franske styrkene som trakk seg ut sist sommer, er i praksis blitt erstattet av 1200 Wagner-soldater som er dårligere utstyrt enn franskmennene.
Dette har blant annet ført til fremgang for den lokale avdelingen av IS i nordøst mot grensen til Niger og Burkina Faso. Opprørerne er delt i grupper som sier de er en del av al-Qaida eller IS. Som regel er det lokale spørsmål om for eksempel beiterettigheter som avgjør hvilken gruppe man slutter seg til.
Det var mye misnøye i Mali med at de hovedsakelig franske Barkhane-styrkene ikke hadde større fremgang mot såkalte «jihadist»-grupper. Før den franske exiten fikk styrken også kritikk for å ikke ha beskyttet sivilbefolkning mot overgrep.
Etter at franske styrker ble mobilisert i januar 2013, på forespørsel fra den maliske presidenten for å stoppe opprørernes fremrykking sørover, ble Barkhane etablert i 2014 som en internasjonal Sahel-styrke på 4800 soldater med fransk dominans. Barkhane har operert i fem land i Sahel-området, fra Mauritania til Tsjad, med omkring 1000 soldater stasjonert i Gao i Nord-Mali - inntil august 2022.
Nå ser vi at de franske styrkene hadde en viss stabiliserende effekt og at de etterlot seg et vakuum som den maliske hæren - sammen med Wagner og regjeringsvennlige militser - tydelig vis ikke klarer å fylle. Dermed rykker IS frem.
Paradoksale allianser
I tillegg er denne konflikten i ferd med å få en sterkere etnisk dimensjon. IS i den nordøstlige delen av Mali består hovedsakelig av lokale fulanier, samt fulanier fra Burkina Faso og Niger, muligens også Nigeria. De regjeringsvennlige militsene i dette området har på sin side støtte i den lokale tuaregbefolkningen. Dette gjør også sivilbefolkningen utsatt for angrep fra IS.
Det meldes nå om at tuaregmilitser assosiert med al-Qaida har sluttet seg til denne kampen for å beskytte sivile tuareger mot IS. Resultatet er en paradoksal allianse mellom hæren, Wagner, regjeringsven
