#MeToo startet som en solidaritetsbevegelse for å synliggjøre utbredelsen av seksuell trakassering, men har etter hvert også utviklet seg til å bli en arena for å snakke om makt og kjønn mer generelt. Erfaringer med andre former for forskjellsbehandling basert på kjønn - ikke like åpenbart seksualisert, men likefullt sexistiske - er også brakt til torgs.
Diskusjoner om mangfoldet av bekjennelser og erfaringer som samles under felles emneknagg har også tatt mange former: Noen har vært opptatt av å differensiere mellom typer og alvorlighetsgrader av handlinger og hendelser, andre har vært opptatt av å synliggjøre at også menn kan rammes. Atter andre har gått inn for å synliggjøre at de ikke kjenner seg igjen i det bildet som tegnes. - Det er åpenbart for alle at noe er satt i bevegelse.
For en som forsker på kjønn og makt i organisasjoner har dessuten kontroversene om #MeToo illustrert viktigheten av å forstå enda mer om hvordan handlingsrommet for sexistiske holdninger og handlinger skapes i hverdagspraksiser - midt i alt det vi ofte tar for gitt som alminnelige omgangsformer.
Spørsmålet som må stilles nå dreier seg ikke om hvordan vi best kan sortere og gradere mellom #MeToo erfaringer, men heller om hvordan alt det nå snakkes om henger sammen: Hvordan koples maktasymmetrier til kjønn i hverdagen?
Feministiske organisasjonsstudier
Den nylig lanserte ordlista for kjønnsforskning definerer kjønn som "et klassifikasjonssystem som deler mennesker inn i kategorier, hovedsakelig hunkjønn og hankjønn og forbinder disse kategoriene med ulike biologiske, sosiale, kulturelle og psykologiske egenskaper og handlingsmønstre." For organisasjonsforskning er alle disse aspektene ved kjønn relevant.
Det er nødvendig med en bevissthet omkring hvilke teoret
