Fagpressenytt

INTERNASJONALISERING: «Er veien inn til akademia stengt for meg? Hva må jeg gjøre for å bli sett på jobben? Hvorfor engasjerer de ikke meg når det skal jobbes med temaer som jeg har unik spisskompetanse på? Hvordan kan jeg bryte isen? » Disse spørsmålene murret i hodet i flere år etter at jeg flyttet til Norge og fikk en ph.d. her. Sterkere tilbakeslag kom hver gang jeg hørte «din kompetanse trengs ikke», «du snakker ikke flytende nok norsk» eller da jeg bare følte meg oversett på jobb. Nedstemthet, utbrenthet, sykemelding, depresjon er kjente konsekvenser av slike nedturer. Spørsmålene er ikke vanlig å ta opp med kollegaer og ledelse. De oppleves som personlige når du føler at omgivelsene rundt deg ikke stemmer. Likevel ender en ofte opp i en «hva er det med meg? » type gransking.

Nå har jeg lyktes med å få en forskerstilling. Flerkulturelle arbeidsplasser og inkludering av utsatte grupper er mitt forskningsfelt. Gjennom et nylig avsluttet forskningsprosjekt om etnisk mangfold i akademia undersøkte jeg muligheter og barrierer for utenlandskfødte vitenskapelige ansatte i Norge. Dessverre er jeg langt fra å være alene om de ovennevnte opplevelsene.



Akademia er for de «heldige»

Rapporten som Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har utarbeidet sammen, viser at personer med innvandringsbakgrunn har lavere sannsynlighet for å ha en stilling i akademia sammenlignet med personer med majoritetsbakgrunn. Forskning fra naboland peker i samme retning - det er mer krevende for utenlandskfødte akademikere å få tilsetting i universitets- og høyskolesektoren (UH) i de nordiske landene. Likevel har andelen utenlandskfødte vitenskapelige ansatte i Norge vært økende de siste tiårene, fra ı4 prosent i 200ı til 22 prosent in 2009. Hvem av innvandrere får innpass