«Har du hatt noen selvmordstanker knyttet rundt dette her?», spurte en journalist fra Trønder-Avisa.
Problemet med spørsmålet var ikke nødvendigvis bare tid og sted, Roger, men at det var enda et lukket spørsmål (det bør for øvrig skrives avhandlinger om alle de lukkede og ledende spørsmålene som stilles på slike direktesendte pressekonferanser). Lurer man på om en person har slitt med selvmordstanker, trenger man ikke avkreve et ja eller nei. Man kan få mer pålitelig informasjon, og mer informasjon, om man åpner opp spørsmålet.
Et par alternativer som nærmer seg det mest krevende, uten at folk som hører på reagerer med avsky:
«Medietrykket er enormt. Det er vanskelig å sette seg inn i for oss som står utenfor. Du sa selv at du har nådd bunnen nå. Hva tenker du om livet da?»
Eller: «Du sa selv at du har nådd bunnen nå. Når man er der. Hvilke alternativer ser man for seg da?» eller «Hvordan ser ting ut da?» eller «Hvilke tanker har man da?»
Poenget med slike spørsmål er at du ikke primært forsøker å få bekreftet det du tror - at han kan ha hatt selvmordstanker. Hvis han har hatt selvmordstanker, så gir åpne spørsmål ham en bedre anledning til å komme inn på det.
Så sier noen, «jo men han kan jo ha hatt selvmordstanker, selv om han ikke svarer det på det åpne spørsmålet». Ja, men hvis man stiller et direkte lukket spørsmål: «Har du hatt selvmordstanker», kan svaret fort bli nei, selv om han har hatt det (i tillegg til massiv fordømmelse av journalisten som «grafser»).
Det handler om hva man vil dele. Fordelen med et åpent spørsmål er at man gis anledningen til å sette egne ord på det. Da er sannsynligheten for at det kommer, større. Og at det som kommer er mer pålitelig.
Image-text:
Et av spørsmålene Petter Northug fikk på pressekonferanse har fått skarp kritikk.
Foto: Ned Alley / NTB scanpix
