Fagpressenytt

Jeg blir alltid like overrasket over hvor liten høydeforskjell som skal til for å få fantastisk utsikt. Hvordan jeg kan kjøre langs en tilsynelatende at vei, dypt inne landet, bare for å uforvarende snu meg til høyre og se storslagne landskapstablåer åpne seg opp, nærmest ut av ingen ting, med jorder og plantefelt, grender og kirker, veier og gårdsbruk.
Og det er akkurat på et slikt sted, nærmere bestemt Bjørgegutua 60 i Furnes i Ringsaker, at Røyne Kyllingstad siden midten av 60-tallet har holdt hus. På kartet ser det ut som en bakevje. Vel fremme i huset ved skogbrynet er det jeg tok for å være en avkrok tvert imot et vidstrakt landbruksområde, åpent og innbydende.
Dette var også utsikten som møtte Røyne da han tiltrådte som regionplansjef i Hamar og Hedmarksbygdene for over femti år siden. Og det er det perspektivet som har fulgt ham siden, både rent konkret utenfor kjøkkenvinduet og i overført betydning. For i en mannsalder har Røyne arbeidet, skrevet og tenkt med ett underliggende mål, nemlig at vi må planlegge for hele Norge og skape livskraft og bærekraft ikke bare i den ene prosenten av Norge som kan kalles urbant, men for de resterende 99.
- Men hvordan man skal planlegge bygda? Haha, nei, det kan jo ikke jeg svare på alene. Uansett hva slags geni jeg hadde vært, sier det seg selv at det er et for stort spørsmål for én person, ler Røyne. - Det jeg prøver å forklare er at man burde bry seg om dette også.
Røyne sitter i kroken i sofaen, i busserull, med korslagte armer og bordet foran seg dekket av kart, planer, veiledere og bøker. «Spredt boligbebyggelse», er tittelen på den av dem, rapport 28/76 fra NIBR (Norsk institutt for by- og regionsforskning). Forsiden viser et sorthvitt-bilde av små trehus i et typisk norsk landskap med ell, vann og skog. Og for min generasjon, eller i alle fall for meg, er bærekraftig utvikling av slike steder uløselig knyttet til hytter og rekreasjon.
Slik tenker ikke Røyne. - Hvis vi ser på bygda på denne måten, som et sted for hytter, da blir alt en del av byen. Og slik vi planlegger nå, er det det som skjer. Byene, veiene ut av dem og bruken av distriktene: Det er på byfolkenes premisser alt sammen. Disse motorveiene, de letner kanskje tra kken mellom byene, men vi som bor mellom dem får jo ikke lov til å koble oss på en gang.

En mangslungen vei til planfaget
- Og dette, det er fortsatt den beste læreboken i planlegging, sier Røyne og klapper på en pent holdt utgave av «PLANLEGGING - Hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?», publisert av Kommunal- og Arbeidsdepartementet i 1966.
- Yngvar Johnsen lagde den, trolig med hjelp fra Erik Lorange og Gunvald Husa. Yngvar og jeg vi ble så gode venner, ja, han gav jo opp jobben i departementet for å ytte hjem og ta seg av kona som ble syk med MS, så han var teknisk rådmann i Kristiansand, men nå ligger han på pleiehjem, det nytter ikke å snakke mer, men jeg sendte en julehilsen - og kk svar fra dattera.
En dag med Røyne er slik, der de personlige anekdotene fra et langt liv ligger så tett på det faglige at de to ikke alltid er til å skille fra hverandre. Og selve livshistorien hans er så mangslungen at den hadde rettferdiggjort en artikkel uavhengig av planfaglige ståsteder.

Røyne Kyllingstad ble født i 1933, og som sønn av kunstner og billedhugger Ståle Kyllingst