- Men jeg kom i en meningsløshetskrise etter de første årene som nyutdannet, forteller hun, hvor jeg ikke evnet å se mitt eget potensiale for videreutvikling fordi jeg var altfor redd for å gjøre feil. Og stillstand er ikke helt min greie.
Tok et oppgjør
- Jeg måtte begynne å søke etter andre måter å utvikle meg på, og tok en lang tenkerunde rundt hva det var jeg egentlig ville i livet mitt.
Hun hadde alltid skrevet, så skriving var et naturlig sted å søke til.
- Jentungen jeg en gang var, likte å leke bibliotek alene på barnerommet. Men selv om det var naturlig både å lese og skrive da, hadde jeg aldri noen visjon om at jeg kunne bli forfatter, forklarer hun.
Kjersti hadde også alltid reist mye, for faren var pilot i SAS, og hun leverte reisereportasjer om Etiopia, Colombia og Sri Lanka til Vagabond, Aftenposten og andre aviser. En dag gikk hun til en uavhengig gateavis i Tromsø, for hun mente hennes reportasjer var bedre enn de som stod der fra før.
Stjal kladdebøker
Det mente redaktøren også, for han engasjerte henne som kulturredaktør. Det ene dro det andre med seg. Hun søkte seg til Forfatterstudiet i Tromsø hvor Liv Lundberg var kunstnerisk leder og Stig Sæterbakken veileder.
- Jeg kjente meg så hjemme i litteraturen, og visste med en gang at dette kommer jeg til å holde på med resten av livet.
Etter debuten i 2012, søkte hun seg til Skrivekunstakademiet i Bergen.
- For et privilegium det var å få sitte i timevis i et stille rom uten verdens støy å diskutere tekster! Eller bare høre på lærernes, Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness, essayistiske ordvekslinger. Synd det ikke ble laget noen podcast fra de seansene der. I tillegg fikk man tilbakemeldinger på egne tekster. Det kan jo være ubehagelig, men jeg lærte enormt mye av det. Konstruktiv kritikk er noe jeg har omfavnet. Åtåle sine feil i stedet foråfortrenge dem eller skylde på noen andre, er utviklende.
- Drømte du som barn om å bli tannlege eller om å bli forfatter?
- Jeg drømte om å bli med i Bobbysocks eller å være bibliotekar. Men jeg skrev hele tiden - helt siden jeg lærte å skrive. Jeg stjal kladdebøker på skolen, som jeg laget bøker av med dikt og prosa, om dyr og mennesker.
- Husker du noe av det du skrev i dem?
- "Bestefar er død
han ligger under snø
Han fikk en voldsom smerte,
Han hadde vondt i hjertet."
Hun deklamerer barnediktet med et smil, men uten å virke det minste flau.
- Jeg var glad i bestefaren min, som døde da jeg var syv. Vi som var barn fikk verken være med i begravelsen eller sorgen. Derav distansen og lettheten.
Forbilder
- Du var jo 37 da du debuterte. Hvorfor skjedde det ikke før?
- Jeg tror det kan komme av at jeg ikke hadde noen reelle forbilder. Det var få kvinnelige forfattere som jeg kunne identifisere meg med i oppveksten. Og jeg kom ikke fra noe miljø hvor noen seriøst spurte seg om de skulle bli kunstnere. Men vi hadde alltid bokhyllene fulle.
Hun forteller at moren hennes, som var fra Varanger, er sykepleier og en sosial eventyrer, mens faren, som er fra Jæren, var jageflyverfør han begynte i SAS, og er glad i jakt, fiske og sport.
- Bergljot Hobæk Haff bodde faktisk i nærheten av der jeg vokste opp i Holmestrand - men jeg oppdaget henne ikke før jeg ble voksen da jeg ved en tilfeldighet leste "Skjøgens bok". Hun ville vært et flott forbilde for meg som ung. Olav Duun og Kåre Holt var også sambygdinger noen generasjoner bakover. Det var de vi lærte om på skolen, det var de som ble vist frem, og de identifiserte jeg meg ikke me
