Bok og bibliotek
07.09.2017
Nina Lykke slo skikkelig igjennom med romanen Nei og atter nei - og er blitt sammenlignet med Vigdis Hjort og Dag Solstad. Ble hun lykkeligere av det?
Det er umulig ikke å spørre Nina Lykke om hva lykke er. Særlig når hun i to romaner og en novellesamling har gjort det veldig klart hva lykke ikke er. Ergo spør jeg - selv om det er aldri så banalt:
- Hva er lykke?
- Det er etternavnet mitt, og det er jeg veldig fornøyd med. Det kunne ikke ha vært bedre, begynner Nina Lykke.
- Nå tenker jeg at lykke er ro og fred, å sitte og se og tenke og sykle rundt og snakke med seg selv. Det er lykken for meg.
- Var lykke noe annet før?
- Jeg har ikke opplevd så mye oppmerksomhet noen gang før. Det har vært fantastisk, men samtidig stimulerer det forfengeligheten. Det er som et slags dop. Alle drømmer om å bli rike og berømte, i hvert fall som ungdommer. Gjør vi ikke, sier hun med et skjevt smil.
Ble synlig
Om Nina Lykke ikke er blitt veldig berømt med Nei og atter nei og de to foregående bøkene, så har hun blitt anerkjent. Vært på TV og radio, blitt intervjuet av de store avisene. En del penger har hun tjent også - for ikke å snakke om at hun har fått et femårig arbeidsstipend. Slikt merkes når man i mange år har vært frilans grafisk designer på deltid. Det kjennes på lommeboken, men ikke minst på hvordan hun nå blir mottatt av mennesker hun har møtt utallige ganger i kulturlivet, forteller hun.
- Vi later som det ikke finnes noen statusforskjeller i Norge, men det gjør det. Særlig i kulturlivet. Her er det mye stoff. Jeg som debuterte som forfatter da jeg var 45, har merket en enorm forskjell i interessen for min person, forteller hun.
- Plutselig sier folk «hei» til meg som ikke sa «hei» til meg før. Plutselig er de bevisst at de har kjent meg før, da jeg befant meg i utkanten av kulturlivet som grafisk designer.
- Er det hyggelig eller litt trist?
- Hyggelig, men nådeløst. På den annen side, jeg har jo gjort noe lignende selv, lagt mer merke til noen dersom de har gjort det bra.
- Det finnes mange konvensjoner hos mennesker som liksom ikke har noen? Som at det er uhørt å dra til Gran Canaria, men beundringsverdig å bedrive yoga i et kloster i Tibet eller å kaste ut alle møblene og erstatte dem med noen veldig få og veldig dyre designmøbler for å oppnå «simple living»...
- Nettopp. Statsråder som går rundt i rutete skjorter og liksom er venner med alle de ansatte. Folk som drar på meditasjonsturer til Afrika med fly, mens de ser ned på andre som fiser rundt i bensinbiler og spiser tilbudskjøtt til fem kroner kiloen. Men dette er så til de grader å sparke inn åpne dører at man ikke kan skrive om det en gang. Det finnes ingen tabuer lenger - unntatt incest og pedofili. Og å slå barna, det må være et av de siste tabu. Den nye religionen er det perfekte familielivet.
- Forleden fortalte en venninne av meg som går på NAV og lever av 6000 kr i måneden at hun hadde vært i en middag med velstående venner, og da sa en mann som kanskje tjener en million i året: «Alle i Norge har jo råd til det hvis vaskemaskinen gå i stykker, da kan man bare kjøpe en ny». Og hun tenkte. «Ikke alle. » Hvem har rett?
- Jeg er mest enig med ham som sier at alle - eller nesten alle - har råd til en vaskemaskin. Med mindre du går på sosialhjelp. Vi har en høy standard i Norge, som vi ikke tenker over en gang. Alle har varmt og kaldt vann. I Norge er du fattig hvis du ikke har varmekabler. Oppvaskmaskin regnes som basalt. Kontrasten blir stor dersom du sammenligner med Mexico f. eks. , der folk bor på gata.
Toppen av behovspyramiden
Dette tvetydige og sammensatte blikket ser ut til å være typisk for Lykke. På den ene siden ser hun klart at vi middelklassenordmenn ("og nesten alle er middelklasse nå», som hun sier) har statusforskjeller som vi ikke vedkjenner oss. På den andre siden har vi alle en rem av huden når det gjelder snobberi og
Gå til mediet- Hva er lykke?
- Det er etternavnet mitt, og det er jeg veldig fornøyd med. Det kunne ikke ha vært bedre, begynner Nina Lykke.
- Nå tenker jeg at lykke er ro og fred, å sitte og se og tenke og sykle rundt og snakke med seg selv. Det er lykken for meg.
- Var lykke noe annet før?
- Jeg har ikke opplevd så mye oppmerksomhet noen gang før. Det har vært fantastisk, men samtidig stimulerer det forfengeligheten. Det er som et slags dop. Alle drømmer om å bli rike og berømte, i hvert fall som ungdommer. Gjør vi ikke, sier hun med et skjevt smil.
Ble synlig
Om Nina Lykke ikke er blitt veldig berømt med Nei og atter nei og de to foregående bøkene, så har hun blitt anerkjent. Vært på TV og radio, blitt intervjuet av de store avisene. En del penger har hun tjent også - for ikke å snakke om at hun har fått et femårig arbeidsstipend. Slikt merkes når man i mange år har vært frilans grafisk designer på deltid. Det kjennes på lommeboken, men ikke minst på hvordan hun nå blir mottatt av mennesker hun har møtt utallige ganger i kulturlivet, forteller hun.
- Vi later som det ikke finnes noen statusforskjeller i Norge, men det gjør det. Særlig i kulturlivet. Her er det mye stoff. Jeg som debuterte som forfatter da jeg var 45, har merket en enorm forskjell i interessen for min person, forteller hun.
- Plutselig sier folk «hei» til meg som ikke sa «hei» til meg før. Plutselig er de bevisst at de har kjent meg før, da jeg befant meg i utkanten av kulturlivet som grafisk designer.
- Er det hyggelig eller litt trist?
- Hyggelig, men nådeløst. På den annen side, jeg har jo gjort noe lignende selv, lagt mer merke til noen dersom de har gjort det bra.
- Det finnes mange konvensjoner hos mennesker som liksom ikke har noen? Som at det er uhørt å dra til Gran Canaria, men beundringsverdig å bedrive yoga i et kloster i Tibet eller å kaste ut alle møblene og erstatte dem med noen veldig få og veldig dyre designmøbler for å oppnå «simple living»...
- Nettopp. Statsråder som går rundt i rutete skjorter og liksom er venner med alle de ansatte. Folk som drar på meditasjonsturer til Afrika med fly, mens de ser ned på andre som fiser rundt i bensinbiler og spiser tilbudskjøtt til fem kroner kiloen. Men dette er så til de grader å sparke inn åpne dører at man ikke kan skrive om det en gang. Det finnes ingen tabuer lenger - unntatt incest og pedofili. Og å slå barna, det må være et av de siste tabu. Den nye religionen er det perfekte familielivet.
- Forleden fortalte en venninne av meg som går på NAV og lever av 6000 kr i måneden at hun hadde vært i en middag med velstående venner, og da sa en mann som kanskje tjener en million i året: «Alle i Norge har jo råd til det hvis vaskemaskinen gå i stykker, da kan man bare kjøpe en ny». Og hun tenkte. «Ikke alle. » Hvem har rett?
- Jeg er mest enig med ham som sier at alle - eller nesten alle - har råd til en vaskemaskin. Med mindre du går på sosialhjelp. Vi har en høy standard i Norge, som vi ikke tenker over en gang. Alle har varmt og kaldt vann. I Norge er du fattig hvis du ikke har varmekabler. Oppvaskmaskin regnes som basalt. Kontrasten blir stor dersom du sammenligner med Mexico f. eks. , der folk bor på gata.
Toppen av behovspyramiden
Dette tvetydige og sammensatte blikket ser ut til å være typisk for Lykke. På den ene siden ser hun klart at vi middelklassenordmenn ("og nesten alle er middelklasse nå», som hun sier) har statusforskjeller som vi ikke vedkjenner oss. På den andre siden har vi alle en rem av huden når det gjelder snobberi og