Maiken titter forventningsfullt ut vinduet i det de kjører inn på parkeringsplassen ved Snaråsen barnehage. Det er fortsatt mørkt ute, og lyset fra de store vinduene på den andre siden av lekeplassen virker nesten blendende.
De smeller igjen bildørene bak seg før portens hemmeligheter blir avslørt av en resurssterk pappa. Maiken sniker seg inn og forbi, legger på sprang bort til inngangsdøren og forsvinner inn i lyset.
Når pappa omsider entrer avdelingen, er Maiken allerede høyt konsentrert om boken Olav leser for barna. Pappa kommenterer at han ser de har det koselig, men håper de gjør noe mer produktivt etter hvert, før han gir Maiken et kyss på kinnet og forsvinner ut i mørket.
Barnehagedidaktikkens bakteppe
Det er et kjent fenomen blant barnehagelærere at den norske barnehagen opererer med en didaktikk (undervisningens hva, hvordan, hvorfor) som er forholdsvis lite synlig i den daglige virksomheten for utenforstående.
Dette er en utfordring som kan bidra til et syn på barnehagen som ikke representerer det vi arbeider for.
Det er en utfordring av den grunn at det kan brukes som argument mot nåværende sosiokulturelle praksis, barnehagedidaktikkens bakteppe. Der hvor barnet er i sentrum. Der hvor barns initiativ blir vektlagt, demokratiske verdier står sterkt og barns samspill og lek med både barn og voksne er en sentral faktor for barns læring og utvikling. Der hvor barn blir sett på som subjekt i egen utvikling, og ikke et objekt som skal formes og gjøres samfunnsdyktig for fremtiden.
Vi arbeider for å anerkjenne barnet der det er nå, og ikke hvor det en gang skal være.
Vi mener ikke at fremtiden er uviktig. Tvert imot, vi baserer oss på forskning som understreker at den sosiokulturelle praksisen gir barn gode forutsetninger for resten av livet. Vygotsky (1896-1934), sovjetisk psykolog og pioner innenfor utviklingspsykologi og sosiokulturell teori, er et eksempel på dette. Han så leken som den viktigste kilden til utvikling (Vygotsky, 1978), noe som bi
