Fagbladet
20.03.2017
På veien til braksuksess på tv-skjermen har Leo Ajkic pantet tomflasker, vasket gulv og sortert søppel. Men den tøffeste veien vil alltid være reisen fra krigen i Bosnia til det ukjente Norge.
Betongveggen i lilla, svart og gult kler Leo Ajkic. Graffitien bak sofaen på Grünerløkkakafeen, er like spraglete som historien til bergens-bosnieren. Ajkic, som måtte flykte fra hjemlandet flere ganger som liten gutt, vokste opp i bydelen Løvstakken i Bergen med lite penger og mange utfordringer. Men nå sitter han her: som hele Norges Leo, etter å ha samlet halve kongeriket for å se tv-serien «Flukt». For dette arbeidet fikk han nylig Fritt Ords honnørpris.
- Ideen til serien kom egentlig fra min egen arbeidsplass, NRK. Fra vaskeavdelingen. Der er det jo nesten bare utlendinger som jobber: eller «lykkejegrene» som jeg leser om i avisen. «Disse utlendingene som kommer hit og tar jobbene våre. » Jeg hadde lyst til å vise nordmenn hva disse menneskene har gått gjennom for å komme hit. Hva de har ofret og hva de forlater, bare for å ta de jobbene ingen egentlig vil ha, sier han.
I over fem år har han gått svanger med ideen til serien som følger i fotsporene til noen av verdens 65 millioner flyktninger. Tv-dokumentaren, som er en blanding av fakta, nære menneskemøter og ikke minst hans egen historie, har truffet den norske folkesjela. Ajkic takket av folk på gata og intervjuet i radio, tv-kanaler og aviser.
Han understreker at han ikke ønsker å bruke pekefingeren, være politisk eller blande seg opp i Norges flyktningpolitikk. Ajkic ønsker at vi skal forstå menneskene bak tallene.
- Når vi går forbi folk på gata, så tenker vi ikke på hva de har gått gjennom for å få det vi har fått - og tar for gitt. Bare fred, det har ikke kommet gratis. Det er noen som har dødd og blødd for det, kjempet og demonstrert for det. Vann i springen, stemmerett, ytringsfrihet. Likestilling, utdanning, vi tar det for gitt. Og du kan ikke være sur på folk som ønsker seg det samme som oss, sier han.
LEO AJKIC HAR stablet det ene beinet over det andre, armene ligger i sin fulle lengde over ryggen på den grønne sekstitallssofaen. 194 centimeter krever sin plass.
Gå til mediet- Ideen til serien kom egentlig fra min egen arbeidsplass, NRK. Fra vaskeavdelingen. Der er det jo nesten bare utlendinger som jobber: eller «lykkejegrene» som jeg leser om i avisen. «Disse utlendingene som kommer hit og tar jobbene våre. » Jeg hadde lyst til å vise nordmenn hva disse menneskene har gått gjennom for å komme hit. Hva de har ofret og hva de forlater, bare for å ta de jobbene ingen egentlig vil ha, sier han.
I over fem år har han gått svanger med ideen til serien som følger i fotsporene til noen av verdens 65 millioner flyktninger. Tv-dokumentaren, som er en blanding av fakta, nære menneskemøter og ikke minst hans egen historie, har truffet den norske folkesjela. Ajkic takket av folk på gata og intervjuet i radio, tv-kanaler og aviser.
Han understreker at han ikke ønsker å bruke pekefingeren, være politisk eller blande seg opp i Norges flyktningpolitikk. Ajkic ønsker at vi skal forstå menneskene bak tallene.
- Når vi går forbi folk på gata, så tenker vi ikke på hva de har gått gjennom for å få det vi har fått - og tar for gitt. Bare fred, det har ikke kommet gratis. Det er noen som har dødd og blødd for det, kjempet og demonstrert for det. Vann i springen, stemmerett, ytringsfrihet. Likestilling, utdanning, vi tar det for gitt. Og du kan ikke være sur på folk som ønsker seg det samme som oss, sier han.
LEO AJKIC HAR stablet det ene beinet over det andre, armene ligger i sin fulle lengde over ryggen på den grønne sekstitallssofaen. 194 centimeter krever sin plass.