Tidsskrift for norsk psykologforening
01.09.2022
Jeg er uenig med Henrik Berg i at forsøket på å definere grunnetos er uforenelig med et verdipluralistisk samfunn.
JEG LESER BERG sin hoveduenighet slik: Vi bør kun peke på eksistensen av konstitutive verdier i psykoterapi og ikke forsøke å definere dem, fordi resultatet aldri vil være universelt nok til å ha gyldighet i et verdipluralistisk samfunn. Her er vi grunnleggende uenige.
Berg synes også å være uenig i mine valg og operasjonalisering av grunnetos. Det ville være overraskende at jeg ene og alene skulle klare å definere psykoterapiens grunnetos i ett fagessay. Det er heller debatten rundt, mer enn en arbitrær liste med grunnverdier som er målet. Derfor ønsker jeg Bergs påpekninger velkommen. Jeg tillater meg likevel å anføre mine egne før jeg går videre til vår hoveduenighet.
DISTINKTE ETOSER?
Berg problematiserer hvorvidt psykoterapiens etos er distinkt. Psykoterapien har en unik posisjon i helsevesenet fordi den i større grad forholder seg til immaterielle sinn heller enn kropper, noe jeg mener også sannsynliggjør unike grunnetoser. Og dette gjelder mange grupper i helsevesenet, f.eks. palliative avdelinger som skal fasilitere en god død heller enn god helse. En rimelig antakelse er at dette også fordrer unike, konstitutive etoser. Vi er nok best tjent med å se alle behandlingstradisjoner i helsevesenet; palliative, somatoterapeutiske og psykoterapeutiske, som ganske distinkt
Gå til medietBerg synes også å være uenig i mine valg og operasjonalisering av grunnetos. Det ville være overraskende at jeg ene og alene skulle klare å definere psykoterapiens grunnetos i ett fagessay. Det er heller debatten rundt, mer enn en arbitrær liste med grunnverdier som er målet. Derfor ønsker jeg Bergs påpekninger velkommen. Jeg tillater meg likevel å anføre mine egne før jeg går videre til vår hoveduenighet.
DISTINKTE ETOSER?
Berg problematiserer hvorvidt psykoterapiens etos er distinkt. Psykoterapien har en unik posisjon i helsevesenet fordi den i større grad forholder seg til immaterielle sinn heller enn kropper, noe jeg mener også sannsynliggjør unike grunnetoser. Og dette gjelder mange grupper i helsevesenet, f.eks. palliative avdelinger som skal fasilitere en god død heller enn god helse. En rimelig antakelse er at dette også fordrer unike, konstitutive etoser. Vi er nok best tjent med å se alle behandlingstradisjoner i helsevesenet; palliative, somatoterapeutiske og psykoterapeutiske, som ganske distinkt
