Men tenk over følgende: Sett to gorillaer eller sjimpanser i samme bur, og det blir slåsskamp. Så ikke med mennesker, som friksjonsfritt kan gli gjennom byens trengsel - inn på bussen, frem til jobben og tilbake, for deretter å tilbringe kvelden på en overfylt bar - uten å komme hjem med for mange bitemerker.
Mennesket har altså oppfunnet et sosialt smøringsmiddel - vi er rett og slett blitt vennligere enn våre slektninger. Forskernes hypotese er at dette er noe vi har gjort med oss selv, de kaller det selvdomestisering.
Få andre gikk denne veien, men Den nest fredeligste apen, dvergsjimpansen - altså bonoboen - gjorde det samme.
For bonoboene, altså dvergsjimpansene, startet det med kvinnefrigjøring - og endte med fri sex.
Tillit og sex
For sju millioner år siden var sjimpansenes, bonoboenes og menneskenes forfar ett og samme dyr. Menneskets slektsgren stakk ut på egen hånd for mellom seks og sju millioner år siden, sjimpansene og dvergsjimpansene vinket farvel til hverandre noen millioner år senere.
I dag ser de to nokså like ut, men kunne knapt oppført seg mer ulikt.
Selvsagt er ikke bonoboene hippier og pasifister, de er ville dyr i jungelen. Men det er en forskjell. En sjimpanseflokk reguleres av hannenes aggresjon - bonoboer løser sine konfliktene gjennom sex. Og de synes å elske det: De parer seg ikke bare for å formere seg, men også som underholdning, som handelsvare, for å oppnå vennskap - eller slutte fred.
De er i tillegg flinkere til å samarbeide, og de har større tillit til hverandre.
Faktisk så til de grader at ungene stoler på fremmede voksne. De lar dem kaste seg rundt i lufta, gjerne mens de befinner seg i et tre, tretti meter over bakken. Omtrent slik vi mennesker gjør: Opp i lufta - Ooooi! - og ungene hyler av glede. Bonoboungene gjør det samme, selv om de ville være dødsdømt om taket glapp.
Slik er det ikke blant vanlige sjimpanser, hvor både hanner og hunner - svært sjeldent riktignok - angriper, dreper og spiser andres unger.
Kvinnemakt
Blant vanl
