Bedre Skole
25.05.2018
Kunnskapsdepartementet har etter andre verdenskrig utviklet seg fra et nærmest administrativt kaos til en stringent byråkratisk og målstyrt organisasjon. Det har blitt et departement som for en stor del har kvittet seg med pedagogikkens og skolens folk til fordel for samfunnsvitere og ikke minst jurister.
Det er ingen liten oppgave historikeren Kim Helsvig har gitt seg i kast med i sin siste bok, Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie (1945-2017). Han forteller om et departement som i perioder behandlet over 100 000 enkeltsaker hvert år og som på 1970-tallet hadde ansvaret for ikke mindre enn tjue sakkyndige råd. I løpet av de tre første etterkrigstiårene ble personalet firedoblet, fra 100 til over 400, og Kunnskapsdepartementet, som da het Kirke- og undervisningsdepartementet, ble det største departementet i sentralforvaltningen. Da tre byråsjefer døde i 1970 og flere saksbehandlere ble langtidssykemeldte, var det en utbredt oppfatning blant de ansatte at det skyldtes arbeidsbelastningen, forteller Helsvig. Kunnskapsdepartementet historie er ikke uten dramatikk.
Fortellingen om departementets indre liv, spenninger og utvikling speiler endringsprosessen i det norske utdanningssamfunnet etter krigen. Utdanningssystemets kraftige ekspansjon på alle nivåer, fra barnehage via grunnskolen og videregående utdanning til høyere utdanning, forskning og voksenopplæring har resultert i at rundt en tredjedel av Norges befolkning nå har sitt daglige liv og virke i utdanningssektoren. Ingen annen samfunnssektor kan måle seg mot utdanningssystemet i befolkningsomfang. Kunnskapsdepartementet satt i førersetet for utviklingen og har hatt hånd om politikk og sentraladministrasjon.
Gjennom etterkrigstiden har alle utdanningsnivå gjennomløpt omfattende reformprosjekter. Prosessen startet umiddelbart etter krigen med den såkalte Samordningsnemnda som skulle bringe orden i et konglomerat av utdanningsveier, planer og reglementer fra førkrigstiden. Tiår for tiår fulgte nye omfattende komitéinnstillinger med påfølgende reformer - system, styring, organisering og innhold - Kunnskapsdepartementet har knapt hatt tid til noen hvileskjær. Hvordan har departementet taklet sine oppgaver? Ja, det er dette Kim Helsvig har søkt å utforske og gi oss et svar på i sin siste bok, og han var godt skodd for oppgaven. Tidligere har han forsket og skrevet utførlig om universitets-, akademi- og forlagshistorie, felter med berøringsflater til Kunnskapsdepartementets historie.
Tre perioder
Helsvig går rett på sak uten noen innledende forklaringer om hvilke overordnete problemstillinger og grep han har arbeidet ut fra. Trolig har han valgt å gjøre det slik for å vinne en bredere leserkrets, uten å kjede oss med akademisk omstendelighet. Han sier lite eller ingenting om hvordan han har orientert seg i materialet og mylderet av kilder. Studien bygger på litteratur og trykte kilder, en del arkivmateriale og for de senere tiår også intervjuer og samtaler. Det har blitt en leservennlig bok, ja, til og med spennende der forfatteren enkelte steder går inn på personmotsetninger og konflikter. Fra et forskningssynspunkt kunne en nok ønsket seg mer av bakgrunnsinformasjon om studien, men la det ligge. Helsvig har valgt en fortellende form i krysning mellom det ytre og det indre - mellom politikkutforming og departementets interne endringsprosesser. Han trekker korte og lange linjer og framstiller historien skarpt og poengtert i skifte mellom ulike epoker. Boken er rikt illustrert, godt oppbygd og lett å følge.
Etter et kort innledende kapitte
Gå til medietFortellingen om departementets indre liv, spenninger og utvikling speiler endringsprosessen i det norske utdanningssamfunnet etter krigen. Utdanningssystemets kraftige ekspansjon på alle nivåer, fra barnehage via grunnskolen og videregående utdanning til høyere utdanning, forskning og voksenopplæring har resultert i at rundt en tredjedel av Norges befolkning nå har sitt daglige liv og virke i utdanningssektoren. Ingen annen samfunnssektor kan måle seg mot utdanningssystemet i befolkningsomfang. Kunnskapsdepartementet satt i førersetet for utviklingen og har hatt hånd om politikk og sentraladministrasjon.
Gjennom etterkrigstiden har alle utdanningsnivå gjennomløpt omfattende reformprosjekter. Prosessen startet umiddelbart etter krigen med den såkalte Samordningsnemnda som skulle bringe orden i et konglomerat av utdanningsveier, planer og reglementer fra førkrigstiden. Tiår for tiår fulgte nye omfattende komitéinnstillinger med påfølgende reformer - system, styring, organisering og innhold - Kunnskapsdepartementet har knapt hatt tid til noen hvileskjær. Hvordan har departementet taklet sine oppgaver? Ja, det er dette Kim Helsvig har søkt å utforske og gi oss et svar på i sin siste bok, og han var godt skodd for oppgaven. Tidligere har han forsket og skrevet utførlig om universitets-, akademi- og forlagshistorie, felter med berøringsflater til Kunnskapsdepartementets historie.
Tre perioder
Helsvig går rett på sak uten noen innledende forklaringer om hvilke overordnete problemstillinger og grep han har arbeidet ut fra. Trolig har han valgt å gjøre det slik for å vinne en bredere leserkrets, uten å kjede oss med akademisk omstendelighet. Han sier lite eller ingenting om hvordan han har orientert seg i materialet og mylderet av kilder. Studien bygger på litteratur og trykte kilder, en del arkivmateriale og for de senere tiår også intervjuer og samtaler. Det har blitt en leservennlig bok, ja, til og med spennende der forfatteren enkelte steder går inn på personmotsetninger og konflikter. Fra et forskningssynspunkt kunne en nok ønsket seg mer av bakgrunnsinformasjon om studien, men la det ligge. Helsvig har valgt en fortellende form i krysning mellom det ytre og det indre - mellom politikkutforming og departementets interne endringsprosesser. Han trekker korte og lange linjer og framstiller historien skarpt og poengtert i skifte mellom ulike epoker. Boken er rikt illustrert, godt oppbygd og lett å følge.
Etter et kort innledende kapitte
