Arbeidet i FNs sikkerhetsråd er et slikt sisyfosarbeid, en evig kamp mot den geopolitiske tyngdeloven som i 2022 tilsier kriser i alle retninger, alt fra akutt krigsfare i Ukraina til dramatisk hungersnød i Nord-Korea.
Denne januarmåneden har Norge presidentskapet i FNs sikkerhetsråd, institusjonen som har det øverste ansvaret for å opprettholde fred og sikkerhet i verden. Det er stas for FN-ambassadør Mona Juul, som leder møtene og styrer timeplanen og får mye medieoppmerksomhet. Og det er prestisjetungt for utenriksminister Anniken Huitfeldt og statsminister Jonas Gahr Støre, som begge skal til New York og lede møter i januar.
Men mest av alt er det er enormt ansvar. Og mange spør: Hva kan Norge oppnå med å lede rådet? Hva oppnår Norge ved å bruke store diplomatiske ressurser på å sitte i rådet i to år? Det korte svaret er: Fint lite.
Problemet er at dette er feil spørsmål.
Kompromissenes arena
Sikkerhetsrådet er ikke stedet for klare politiske seire. Huitfeldt og hennes forgjenger har gjort tapre forsøk på å vise til hva som er oppnådd, for eksempel at Norge som penneholder klarte å få i land en resolusjon sist sommer om en fortsatt åpen nødhjelpskorridor inn til opprørskontrollerte områder i Syria. At resolusjonen ble vedtatt enstemmig uten russisk veto, var overraskende. Men det var ikke Norges fortjeneste, selv om penneholderrollen innebar formelt ansvar for resolusjonen. Den kom i stedet som et resultat av at USAs president Joe Biden og Russlands president Vladimir Putin møtte hverandre i juni og lot sine diplomater fremforhandle resolusjonen seg i
