Publisert torsdag 11. mai 2023 - 09:10 Oppdatert torsdag 11. mai 2023 - 09:45 Del på e-post
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Journalist og kommentator
Da jeg besøkte Lankien i det nordlige Sør-Sudan i begynnelsen av mars, hadde Bang Bol og hans kolleger ved Leger uten grensers sykehus sett dem komme en stund. Sterkt underernærte barn, menn og unge gutter med stikk og skuddskader, kvinner bærende på barn med skuddskader og historier om unevnelige overgrep.
Med andre ord var kampene i gang igjen i delstatene Jonglei og Upper Nile mellom deler av Sør-Sudans opposisjon, ettersom Nilens vann trakk seg tilbake i den tørre perioden.
En to år gammel jente drakk grådig grøt fra Verdens matvareprogram fra en rosa plastkopp. «Hun er på bedringens vei», fortalte Bol, med henvisning til at toåringen nå holdt koppen på egen hånd.
I Lankien, som i andre deler av Sør-Sudan, har flom, fortsatt krig og økte matvarepriser det siste året bidratt til at stadig flere barn, som den vesle jenta, havner på det som finnes av ernæringssentre og klinikker.
To måneder senere
Nå har det kommet mer enn 40 000 flyktninger nedover Nilen fra nabolandet Sudan til Upper Nile og Jonglei, og nabostater som Unity og Northern Bahr Al-Ghazal. Første stopp er byen Renk.
I de humanitære organisasjonenes rapporter fortelles det om slitne og sultne familier, kvinner og barn, som i mange tilfeller har tatt seg sørover helt fra Khartoum og kampene der.
De aller fleste er returnerende sørsudanere som noen år tidligere flyktet fra krigen i hjemlandet. De nyankomne må dele svært begrensede ressurser med de rundt ni millioner sørsudanere som humanitære organisasjoner regner med trenger assistanse i år. Inkludert barna ved sykehuset i Lankien.
Fortsetter kampene i Sudan, forventes brorparten av de 800 000 sørsudanske flyktningene i landet å ta seg sørover.
Både Sør-Sudans og Tsjads skjebne er tett forbundet med Sudan sin, og konflikter i Sudan har en tendens til også å utspille seg innenfor territoriet til nabolandene.
Sudanere i livsfare - dette er landene og områdene de flykter til
Periferi mot sentrum
Allerede før det britiske flagget ble firt ned nyttårsaften 1955, var krigene i det uavhengige Sudan i gang. De har, med noen få års relativ ro på 1970-tallet, pågått siden. De første tiårene var det det sørlige Sudan som gjorde opprør mot Khartoum. Siden har det vært væpnede opprør både i øst og i vest, i Darfur, og i grenseområdene ned mot det som skulle bli Sør-Sudan, Kordofan, Nubafjellene og Blånilen.
Disse «periferikrigene» har ikke bare formet Sudans sikkerhetsregime og det politiske liv i Khartoum, men også nabolandene. Det har de gjort særlig i Sør-Sudan og Tsjad, hvis konflikter henger sammen med krigføringen i Darfur på begynnelsen av dette årtusen.
Skilsmissen i 2011
Delingen i 2011 sørget for at Sudan og Sør-Sudan i dag er to land, men ofte omtales de som to land med ett system.
Særlig sikkerhetsarkitekturen er lik i Khartoum og Sør-Sudans hovedstad Juba. Den sørsudanske presidenten Salva Kiir, som var visepresident i hele Sudan mellom 2005 og 2011, har bygget opp et apparat av sikkerhetsstyrker og etterretning, ikke ulikt det Omar al-Bashir holdt seg med i Khartoum før han ble avsatt i 2019.
Arkitekten bak dette er Tut Gatluak, som siden 2016 har vært presidents Kiirs sikkerhetsrådgiver. Gatluak omtales ofte som adoptivsønn av al-Bashir og har gode forbindelser i Khartoum. Denne forbindelsen har vært synlig når de to landene har ført hver sine fredsprosesser de siste årene.
Slik fikk Sør-Sudan en fredsavtale som omtales som «Khartoum-avtalen» i 2018 og Sudan fredsavtalen som omtales som «Juba-avtalen» i 2020.
Strategien som hjemsøker Sudan
For øyeblikket er Gatluak og Kiir engasjert i forsøkene på å få lederen for den param
