Mediene er skadet av det moralske imperativ om at man ikke skal krenke noen eller noe. Og det er den eller de som krenkes som har definisjonsmakten.
Er man uenig i det, så er det også en krenkelse. Det synes å være slik at ethvert individ eller sak til enhver tid kan bestemme hva som skal sies om vedkommende, og at de har den moralske retten på sin side.
Språkbruken er det avgjørende; både valg av ord, eksempler og metaforer. Når ingen skal krenkes og innvendinger er umoralske, så innskrenkes den offentlige debatten; den blir fattig på sannheter, fyndord og individuelle uttrykk.
Mediene har fyrt opp under dette imperativet i mange år; politisk korrekte og uten det meningsmangfold som en levende og kritisk presse må ha. Berøringsangsten er påtagelig, også fordi enhver minoritet er pr.definisjon sårbar.
Innunder dette temaet hører de nærmest daglige individuelle lidelseshistoriene i aviser og TV. De bidrar til at det private og emosjonelle tar overhånd. Eksemplets makt er stor. Det blir bare så altfor mye av det. Leserne drukner i beretninger og reportasjer om ofre. Det er visstnok «godt stoff». Nærmest enhver kan få sin lidelseshistorie på trykk. Det er de subjektive opplevelsene som styrer mediene. Mediene har gjort Bjørn Eidsvågs ord til sine, og pådytter dem leserne: «Eg vil grina med deg».
Det er antagelig riktig at bare et offer vet hvordan det føles å være et offer. Men det er legitimt å stille spørsmål ved denne følelsen.
Et av mange eksempler er alle metoo-sakene. Der sviktet journalistikken, siden ingen kritiske spørsmål ble stilt. Uten slike motstemmer havner man i emokratiet, og «Det oppleves som» glir over i «Det må forstås som». Ikke fornuft, men følelser avgjør hvordan verden er. En håndfull eksempler trumfer alle innsigelser. Det spesielle blir til det generelle. De som vil protestere tvinges til å akseptere minoritetenes opplevelse av samfunnet. Meningstyranniet gjør at mange ikke tør å si hva de mener. Trår man feil så må man beklage.
Som et resultat av denne frykten for å krenke noen kommer majoriteten indirekte ikke til orde i mediene i saker der de sårbare har satt dagsorden. Enten legger man bånd på seg selv, eller en såkalt ansvarlig redaktør gjør det.
En fast kommentator i Aftenposten er ærlig nok til å si at ytringsklimaet er blitt hysterisk. Og i en artikkel i Morgenbladet står det: «Til sammen trues grunnlaget for frie samfunn av følelsesdrevet sensur og fryktbasert selvsensur».
Image-text:
«Mediene har gjort Bjørn Eidsvågs ord til sine, og pådytter dem leserne: 'Eg vil grina med deg'», skriver Leif Osvold.
Illustrasjonsfoto: Edgar Su / Reuters / NTB
