På slutten av fjoråret stod i klimafinansieringens tegn, både gjennom Hurdalsplattformen og klimatoppmøtet i Glasgow. Skal vi ta vår tids største utfordring på alvor, må vi sette av finansiering. Selv om forpliktelsene overfor er tydelige, blir det vårt ansvar å finne svar på spørsmålene om hvordan, hvor, for hvem og på bekostning av hva.
Hurdalsplattformen lover satsning på fornybar energi i det internasjonale klimaarbeidet, og bedyrer at Oljefondet skal være et klimafond. Solbergregjeringen la i sitt budsjettforslag frem Klimainvesteringsfondet, som skal forvaltes av Norfund med mandat til å «investere i fornybar energi i utviklingsland». Gjennom forhandlingene under COP 26-møtet i Glasgow forpliktet Norge seg til å doble sin satsning til en samlet årlig klimafinansiering på 14 milliarder innen 2026. Det er tydelig at klimafinansiering setter premisset for diskursen for Norges utviklingspolitikk framover.
Etter 45 års solidaritetsarbeid med grasrota i Latin-Amerika, har Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) kommet tett på flere eksempler på fornybar energi-prosjekter som ikke evner å ta hensyn til mennesker og natur i tilstrekkelig grad. Dette til tross for at det ligger en rekke internasjonale lover og retningslinjer hos både ILO, OECD og FN som har som hensikt å ivareta b
