Appell
12.04.2022
Helt siden Norsk Folkehjelp begynte å rydde landminer i Kambodsja i 1992 har problemet med klasebomber vært åpenbart.
- Gjennom arbeidet med å rydde landminer hadde vi også sett at klasebomber utgjorde et stort problem. Etter den kalde krigen hadde de vestlige landene enorme lagre med klasebomber, og selv om vi i Norsk Folkehjelp engasjerte oss for å kjempe for et forbud også mot klasebomber virket det som en håpløs kamp i mange år, forteller assisterende generalsekretær i Norsk Folkehjelp Per Nergaard, som i mange år ledet mineryddingsavdelingen i organisasjonen.
I 2006 teppebombet Israel det sørlige Libanon med klasebomber i 48 timer, og la igjen én million udetonerte bomber. Norsk Folkehjelps erfaringer fra denne konflikten i Libanon ble en katalysator for det internasjonale forbudet mot klasevåpen som ble vedtatt i 2008.
- Siden har vi jobbet målrettet med rydding av klasebomber i blant annet Irak, Georgia, Bosnia-Hercegovina og andre steder gjennom rene klasebombeprogram, sier han.
ØDELEGGENDE EFFEKT. En majoritet av verdens land har vedkjent seg problemet klasevåpen utgjør, og 110 land har til nå blitt statsparter av Klasevåpenkonvensjonen av 2008. Fram til 2019 var det blitt destruert 178 millioner klasebomber verden over som en konsekvens av forbudet.
- I dag er tallet sannsynligvis nærmere 200 millioner. I Ukraina ser vi igjen at avtalen viser sin styrke etter Russlands utstrakte bruk av klasebomber i tettbygde strøk. Bruk av denne våpentypen stigmatiseres fra det internasjonale samfunnet og oppfattes som totalt uakseptabelt, sier Nergaard.
Verken Russland eller Ukraina har sluttet seg til konvensjonen.
- Problemet med klasevåpen er at de er designet for å ha en ødeleggende effekt på store områder, og i tillegg blir det ofte liggende igjen et stort antall blindgjengere. I tettbebygde strøk med mange sivile utgjør disse en fare i lang tid etter at den aktuelle konflikten er over, sier fungerende leder for policy i avdeling for mine- og eksplosivrydding (HME) i Norsk Folkehjelp, Rasmus Sandvoll Weschke.
Det er anslått at mellom 5 og
Gå til medietI 2006 teppebombet Israel det sørlige Libanon med klasebomber i 48 timer, og la igjen én million udetonerte bomber. Norsk Folkehjelps erfaringer fra denne konflikten i Libanon ble en katalysator for det internasjonale forbudet mot klasevåpen som ble vedtatt i 2008.
- Siden har vi jobbet målrettet med rydding av klasebomber i blant annet Irak, Georgia, Bosnia-Hercegovina og andre steder gjennom rene klasebombeprogram, sier han.
ØDELEGGENDE EFFEKT. En majoritet av verdens land har vedkjent seg problemet klasevåpen utgjør, og 110 land har til nå blitt statsparter av Klasevåpenkonvensjonen av 2008. Fram til 2019 var det blitt destruert 178 millioner klasebomber verden over som en konsekvens av forbudet.
- I dag er tallet sannsynligvis nærmere 200 millioner. I Ukraina ser vi igjen at avtalen viser sin styrke etter Russlands utstrakte bruk av klasebomber i tettbygde strøk. Bruk av denne våpentypen stigmatiseres fra det internasjonale samfunnet og oppfattes som totalt uakseptabelt, sier Nergaard.
Verken Russland eller Ukraina har sluttet seg til konvensjonen.
- Problemet med klasevåpen er at de er designet for å ha en ødeleggende effekt på store områder, og i tillegg blir det ofte liggende igjen et stort antall blindgjengere. I tettbebygde strøk med mange sivile utgjør disse en fare i lang tid etter at den aktuelle konflikten er over, sier fungerende leder for policy i avdeling for mine- og eksplosivrydding (HME) i Norsk Folkehjelp, Rasmus Sandvoll Weschke.
Det er anslått at mellom 5 og
