Advokatbladet
05.05.2016
Han kan se tilbake på en karriere få advokater forunt. Denne sommeren takker Erik Keiserud av som leder i Advokatforeningen, men tro ikke for et øyeblikk at 71-åringen er ferdig med loven.
- Om jeg har vanskelig for å trappe ned? Nja...
Erik Keiserud vrir seg litt på kjøkkenstolen, retter på urverket rundt håndleddet.
- Det må du kanskje spørre min kone om, sier han lurt og ser mot fruen. Anne Keiserud, som sitter to stoler bortenfor, nikker ivrig og former et stille «ja» med munnen.
Erik smiler før han omsider svarer selv:
- Jo, det er nok litt vanskelig for meg, sånn mentalt sett, men samtidig er det jo en naturlig utvikling. Skal noen starte en rettsak som kan holde på noen år fremover, så går de ikke til en som er 71 år. Jeg skjønner jo det, humrer han.
BEHOLDT SEKRETÆREN De siste 27 årene har han vært partner i advokatfirmaet Hjort. Den imponerende CV-en rommer ellers femten års erfaring fra Justisdepartementets lovavdeling, samt fire år hos Regjeringsadvokaten. I tillegg til å ha forfattet flere bøker og publikasjoner, har han hatt en rekke tillitsverv, blant annet som styreleder i Folketrygdfondet, og sist men ikke minst; de siste fire årene som leder for Advokatforeningen. Sistnevnte verv trer han ut av før sommeren.
I januar, to måneder før han fylte 71 år, hadde han sin siste arbeidsdag som partner i Hjort. Han har beholdt kontoret og sekretæren sin i Akersgaten. Han tar fortsatt saker som advokat og oppdrag som voldgiftsdommer. Flere styreverv beholder han også. Med andre ord: Han har nok å henge fingrene i. Og slik vil han gjerne ha det, så lenge helsen holder.
- Familien er naturlig nok den viktigste kilden til livsglede, men jeg har alltid hatt stor glede av jobben min. Jeg har fått være med på så mye, og jeg har følt at jeg også har gjort litt nytte for meg, fått hjelpe folk.
MOR HADDE POLIO For ti år siden ble eneboligen i Bærum byttet ut med byleilighet på beste Frogner. I vinduskarmen står sølvramme på sølvramme med bilder av de næreste og kjæreste.
I familien var han den første til å ta høyere utdanning, men jussen ramlet han litt inn i, som han selv beskriver det. Det lå ingen stor ambisjon om å redde verden bak valget. Et par kamerater skulle studere juss og Erik bestemte meg for å gjøre det samme. Tidlig lærte han betydningen av å ta ansvar.
- Jeg var enebarn, og hadde en mor som fikk polio da jeg var vel ett år gammel. Hennes invaliditet har nok preget meg en del. Det ble mye ansvar på meg i ung alder, forteller han ærlig.
I tillegg ble foreldrene skilt da Erik var tretten år, og han ble boende alene hos moren.
- Jeg ble tidlig nokså strukturert, fordi jeg måtte ordne opp i ting selv. Jeg måtte selv ta ans
Gå til medietErik Keiserud vrir seg litt på kjøkkenstolen, retter på urverket rundt håndleddet.
- Det må du kanskje spørre min kone om, sier han lurt og ser mot fruen. Anne Keiserud, som sitter to stoler bortenfor, nikker ivrig og former et stille «ja» med munnen.
Erik smiler før han omsider svarer selv:
- Jo, det er nok litt vanskelig for meg, sånn mentalt sett, men samtidig er det jo en naturlig utvikling. Skal noen starte en rettsak som kan holde på noen år fremover, så går de ikke til en som er 71 år. Jeg skjønner jo det, humrer han.
BEHOLDT SEKRETÆREN De siste 27 årene har han vært partner i advokatfirmaet Hjort. Den imponerende CV-en rommer ellers femten års erfaring fra Justisdepartementets lovavdeling, samt fire år hos Regjeringsadvokaten. I tillegg til å ha forfattet flere bøker og publikasjoner, har han hatt en rekke tillitsverv, blant annet som styreleder i Folketrygdfondet, og sist men ikke minst; de siste fire årene som leder for Advokatforeningen. Sistnevnte verv trer han ut av før sommeren.
I januar, to måneder før han fylte 71 år, hadde han sin siste arbeidsdag som partner i Hjort. Han har beholdt kontoret og sekretæren sin i Akersgaten. Han tar fortsatt saker som advokat og oppdrag som voldgiftsdommer. Flere styreverv beholder han også. Med andre ord: Han har nok å henge fingrene i. Og slik vil han gjerne ha det, så lenge helsen holder.
- Familien er naturlig nok den viktigste kilden til livsglede, men jeg har alltid hatt stor glede av jobben min. Jeg har fått være med på så mye, og jeg har følt at jeg også har gjort litt nytte for meg, fått hjelpe folk.
MOR HADDE POLIO For ti år siden ble eneboligen i Bærum byttet ut med byleilighet på beste Frogner. I vinduskarmen står sølvramme på sølvramme med bilder av de næreste og kjæreste.
I familien var han den første til å ta høyere utdanning, men jussen ramlet han litt inn i, som han selv beskriver det. Det lå ingen stor ambisjon om å redde verden bak valget. Et par kamerater skulle studere juss og Erik bestemte meg for å gjøre det samme. Tidlig lærte han betydningen av å ta ansvar.
- Jeg var enebarn, og hadde en mor som fikk polio da jeg var vel ett år gammel. Hennes invaliditet har nok preget meg en del. Det ble mye ansvar på meg i ung alder, forteller han ærlig.
I tillegg ble foreldrene skilt da Erik var tretten år, og han ble boende alene hos moren.
- Jeg ble tidlig nokså strukturert, fordi jeg måtte ordne opp i ting selv. Jeg måtte selv ta ans
