Magma
25.09.2018
CAROLINE D. DITLEV-SIMONSEN professor ved Handelshøyskolen BI. Hun har en mastergrad innen Energy and Environmental Studies fra USA og en ph.d.-grad fra Handelshøyskolen BI.
Ditlev-Simonsen har bred og internasjonal erfaring fra næringslivet innen miljø og andre samfunnsrelaterte fagområder. Hun er co-director ved BI Centre for Corporate Responsibility og Associate Dean for BI Executive Master of Management, og har bred styreerfaring.
KNUT MYRUM NÆSS er vitenskapelig assistent ved handelshøyskolen BI. Han har bachelorgrad i arabisk og midtøstenstudier og mastergrad i Culture, Environment and Sustainability, begge fra Universitet i Oslo og med opphold i Egypt. Næss har forsket på reguleringer, økonomi og politisk kommunikasjon innenfor hydropolitikk og energipolitikk. Han er senterkoordinator ved BI Senter for energi, og programkoordinator for Arne Næss-programmet ved UiO.
INNLEDNING OG BAKGRUNN
Ifølge stiftelsesloven § 1 er en stiftelse «en formuesverdi som ved testament, gave eller annen rettslig disposisjon selvstendig er stilt til rådighet for et bestemt formål av ideell, humanitær, kulturell, sosial, utdanningsmessig, økonomisk eller annen art». Det er uten betydning om stiftelsen betegnes som stiftelse eller som legat, institusjon, fond eller annet.
Ifølge Lotteri- og stiftelsestilsynet (2018A) var det 6 814 stiftelser i Norge ved inngangen til 2018. I 2016 hadde de da 6 968 registrerte stiftelsene en samlet bokført egenkapital på mer enn 160 milliarder kroner (Lotteri- og stiftelsestilsynet, 2018B). De fleste stiftelsene er alminnelige stiftelser, mens rundt 800 er næringsdrivende. Rundt halvparten av norske stiftelser er fond/legater med formål å støtte veldedige og allmennyttige formål. Til sammen i 2014 delte stiftelsene ut 4 milliarder kroner (Lotteri- og stiftelsestilsynet, 2016).
Den største stiftelsen i Norge i dag er Gjensidigestiftelsen med 30 907 millioner kroner i egenkapital (Lotteri- og stiftelsestilsynet, 2018B). I Norge er det noe få veldig store stiftelser og mange små, over halvparten av norske stiftelser har mindre enn 2 millioner i egenkapital.
I henhold til stiftelsesloven § 18 Forvaltning av stiftelsens kapital skal stiftelsens kapital «forvaltes på en forsvarlig måte, slik at det til enhver tid tas tilstrekkelig hensyn til sikkerheten og mulighetene for å oppnå en tilfredsstillende avkastning for å ivareta stiftelsens formål». Per i dag er det ikke tilgjengelig noen oversikt over valg av forvaltningsløsning for stiftelser. Vi vet at de største stiftelsenes kapital forvaltes aktivt av profesjonelle aktører. Studier viser at mellomstore stiftelser (10-100 millioner i egenkapital) har en relativt passiv holdning til kapitalforvaltning (Gammersvik & Axelsson, 2012). Når det gjelder mesteparten av norske stiftelser, altså de med under 2 millioner i egenkapital,
antas det at kapitalen forvaltes i form av bankinnskudd (Urnes, 2016).
I denne studien vil vi se nærmere på hvordan stiftelser oppfatter stiftelseslovens begrep om forsvarlig forvaltning. Basert på fem stiftelser med mellom fem og syv millioner kroner i egenkapital vil vi kartlegge hvordan egenkapitalen er forvaltet, intervjue styret i stiftelsen for å avdekke hvordan denne løsningen er valgt, grad av tilfredshet med forvaltningen, og videre forvaltningsplaner. I tillegg til forståelse for interne prosesser i stiftelser vil denne studien bygge opp under forslaget til ny stiftelseslov (NOU 2016: 21), der det stilles eksplisitte krav til redegjøring for plan for kapitalforvaltning NOU, kap. 21, § 20 Forvaltning av stiftelsens kapital.
STYREARBEID I STIFTELSER
I stiftelseslovens § 30 heter det at «Styret er stiftelsens øverste organ. Forvaltningen av stiftelsen hører under styret. Styret skal sørge for at stiftelsens formål ivaretas, og at utdelinger foretas i samsvar med vedtektene.
Styret skal påse at regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll.»
Videre fremgår det av § 18 at «Stiftelsens kapital skal forvaltes på en forsvarlig måte, slik at det til enhver tid tas tilstrekkelig hensyn til sikkerheten og mulighetene for å oppnå en tilfredsstillende avkastning for å ivareta stiftelsens formål». Stiftelsesloven går ikke videre inn på hva som ligger i begrepet forsvarlig forvaltning.
Stiftelser har ikke eiere, og deres formål er beskrevet i vedtektene. Det er slik opp til styret å tolke og forholde seg til disse vedtektene. Dette kan ses i motsetning til for eksempel et aksjeselskap, der det er aksjonærene som eier selskapet, og styret skal representere og handle i samsvar med eierinteressene. Ledelsens og styrets mål i et aksjeselskap er å skape avkastning for eierne. Måloppnåelse er derfor relativt enkelt å måle (overskudd og underskudd) sammenlignet med stiftelser, der målet er beskrevet i vedtektene. Stiftelser har ikke avkastning i seg selv som mål, men å nå formålet i vedtektene. Jo større avkastning, desto mer midler til å dele ut til formålet.
Mens det i aksjeselskaper er eierne som utpeker alle eller flertallet av styremedlemmene, er det vanlig at styremedlemmer i stiftelser er selvsupplerende. Det vil si at styret selv velger ut sine medlemmer etter hvert som noen går av, med mindre annet er beskrevet i vedtektene. Styrearbeid er i stor grad basert på kompetanse, og det er derfor viktig at styremedlemmer har kompetanse knyttet til stiftelsens formål.
Styresammensetningen i de 48 største stiftelsene i Norge viser at et typisk styremedlem er mann, 59 år gammel og siviløkonom. I mindre stiftelser, altså de det er flest av, vet vi lite om kompetansen (Ask, 2015). Det kan hevdes at det er minst like viktig at styret har kompetanse innen forvaltning som kompetanse knyttet til stiftelsens formål, siden forvaltning av stiftelsens egenkapital er forutsetningen for hvor mye stiftelsen får tilgjengelig til utdeling. Allikevel vet vi altså lite om i hvilken grad styremedlemmer i stiftelser faktisk har kompetanse innen kapitalforvaltning.
Når det gjelder forvaltning av kapital i stiftelser, ser vi fra tidligere undersøkelser at kun 37 prosent av stiftelsesstyrene oppgir at de er engasjert i kapitalforvaltning, og 25 prosent har kontakt med ekstern kapitalforvalter (Lotteri- og stiftelsestilsynet, 2016). I neste seksjon vil vi gi en oversikt over ulike valg innen kapitalforvaltning og resultat over flere år. Formålet er å vise hvor stor konsekvens valg av kapitalforvaltningsstrategi kan ha for avkastningen og dermed midler tilgjengelig for å oppfylle stiftelsens formål.
ULIKE ALTERNATIVER FOR KAPITALFORVALTNING
Kapitalforvaltning kan deles inn i fire hovedkategorier: bankinnskudd, obligasjoner, fond og enkeltaksjer. Bank og obligasjoner har vært ansett som den sikreste plasseringen, men også den løsningen med minst avkastning.
Fondsforvaltning er en annen løsning for kapitalforvaltning. Avkastning og risiko forbundet med fondsforvaltningen varierer stort. Fond med stor risiko kan også gi stor avkastning, mens fond med liten risiko kan gi lavere avkastning over tid. Her kan kunden, i dette tilfellet stiftelser, legge seg på ulike nivå når det gjelder hva slags fond de velger, og dermed også risiko. Fond tilbys gjennom banker og andre forvaltningstjenester, og man får råd om hva som er «best» forvaltningsløsning for stiftelsen. Fondsforvaltning består av en sammensetning av mange forskjellige aksjer, mens plassering i enkelte aksjer (plukking) innebærer mer risiko og fordrer detaljert kunnskap for den som er ansvarlig for plasseringen.
Hovedindeksen for Oslo børs steg fra omkring 430 i januar 2007 til rundt 830 i januar 2018, en samlet økning på nesten 100 prosent. I løpet av siste år hadde indeksen en økning på over 21 prosent (Oslo Børs, 2018). Til sammenligning var gjennomsnittlig utlånsrente for banker i 2017 på under 1 prosent (SSB, 2018), mot en prisstigning på rundt 1,5 prosent (Norges Bank, 2018). Det vil si at å forvalte kapitalen gjennom bankinnskudd innebar et reelt verditap for stiftelser. For obligasjoner har utviklingen i stor grad gått i samme retning som med bankinnskudd.
Statens Pensjonsfond Utland - Oljefondet er verdens største fond med verdens fremste eksperter innen forvaltning involvert. Siden fondet ble etablert i 1998 «og frem til utgangen av første kvartal 2017, har fondet hatt en årlig avkastning på 5,8 prosent. Etter fradrag for forvaltningskostnader og prisstigning var avkastningen 3,9 prosent» (NBIM, 2018).
En annen forvaltningsløsning som innebærer mindre kostnader og også følger markedet generelt, er indeksfond. Et indeksfond er et aksjefond som følger en bestemt børsindeks eller aksjekursindeks slik at fondets sammensetning og avkastning bestemmes av indeksen det følger (Store norske leksikon). Indeksfond er et relativt nytt tilbud i Norge.
Valg av sammensetning av de ulike forvaltningsalternativene er knyttet til risikobærende evne (referanse), og porteføljen må justeres i forhold til dette (NOU 2016: 20). For stiftelser vil dette innebære å ta hensyn til planlagte fremtidige utdelinger og tilpasse avkastnings- og risikokrav etter dette. Dette forutsetter at fremtidige utdelinger kartlegges.
I henhold til Lotteri- og stiftelsestilsynet rapport
Styrearbeid i norske stiftelsar - nivå på honorar og kostnader (Lotteri- og stiftelsestilsynet, 2016) hadde som tidligere nevnt 20 prosent av norske stiftelser ekstern kapitalforvalter i 2014. Jo større egenkapital i stiftelsen, desto større sannsynlighet for at ekstern kapitalforvalter ble benyttet. Mens bruk av ekstern forvalter var på 23 prosent for stiftelser med 1-10 millioner kroner i egenkapital, var tallet 78 prosent for stiftelsene med over 1 milliard i egenkapital. Av pengeutdelende stiftelser med opptil 1 million i egenkapital hadde bare 10 prosent ekstern kapitalforvalter (Lotteri- og stiftelsestilsynet, 2016). Dette indikerer at jo større stiftelsen er, desto mer profesjonelt blir midlene forvaltet. Med referanse til at de fleste stiftelser er små (mindre enn 2 millioner i egenkapital), antyder det mindre profesjonell forvaltning i disse.
Som det kommer frem, eksisterer det ulike muligheter for å forvalte egenkapitalen i stiftelsene, og hva som kan oppfattes som forsvarlig, kan diskuteres. Kan det for eksempel oppfattes som forsvarlig å sette pengene i banken når dette medfører et verditap? Kan det anses som forsvarlig å ta større risiko gjennom investering i aksjer som potensielt kan gi mye større avkastning enn bank, men samtidig kan medføre større reduksjon i egenkapitalen dersom man satser på feil aksje(r), eller å gi oppgavene til en forvalter hvis arbeid kun kan vurderes på bakgrunn av plasseringens resultater?
Hvis en stiftelse kontakter flere forvaltere og ber om et tilbud på løsning basert på stiftelsens formål og kapital, får ikke stiftelsen nødvendigvis samme råd. Således kan det være forvirrende for styret i en stiftelse som ikke har kunnskap om kapitalforvaltning, å velge forvaltningsløsning. Hvordan en stiftelse velger å forvalte, henger også sammen med styrets kunnskap innen kapitalforvaltning. Er styret kjent med de ulike kapitalforvaltningsalternativene, innhenter de tilbud eller lytter de utelukkende til en ekstern forvalter - eller noe midt imellom?
TEORETISK TILNÆRMING TIL ATFERD KNYTTET TIL STIFTELSERS STYRE OG KAPITALFORVALTNING
Forståelse av hvordan mennesker tar avgjørelser, altså beslutningsteori, har vært et sentralt forskningstema over lang tid. Det eksisterer et bredt spekter av teorier for å forklare hva som er bakgrunnen for hvordan avgjørelser tas, men det eksisterer lite forsking på hvordan styret i stiftelser tar avgjørelser.
Kapital i stiftelser skal forvaltes forsvarlig, men siden begrepet forsvarlig forvaltning ikke har noen absolutt definisjon, kan avgjørelser for å tilnærme seg dette begrepet være bygget på ulike teorier for ulike personer i ulike stiftelsers styrer. Hva som oppfattes som forsvarlig, avhenger altså av styremedlemmenes oppfatning av hva dette innebærer. Således har valg av kapitalforvaltningsløsninger med forhold som styremedlemmenes kunnskap, referanse, erfaringer, verdier og motiver å gjøre. Vi vil nå se nærmere på teorier knyttet til avgjørelser, og knytte disse til atferd forbundet med styret i stiftelsers avgjørelser når det gjelder forsvarlig forvaltning.
Rational choice theory (teori om rasjonelle valg) (Coleman & Fararo, 1992) er et rammeverk for å forstå sosial og økonomisk atferd. Dette tar utgangspunkt i at vi er rasjonelle, altså tar fornuftige avgjørelser basert på den kunnskapen vi har. Ifølge rational choice-teori vil styret i stiftelser
Gå til medietKNUT MYRUM NÆSS er vitenskapelig assistent ved handelshøyskolen BI. Han har bachelorgrad i arabisk og midtøstenstudier og mastergrad i Culture, Environment and Sustainability, begge fra Universitet i Oslo og med opphold i Egypt. Næss har forsket på reguleringer, økonomi og politisk kommunikasjon innenfor hydropolitikk og energipolitikk. Han er senterkoordinator ved BI Senter for energi, og programkoordinator for Arne Næss-programmet ved UiO.
INNLEDNING OG BAKGRUNN
Ifølge stiftelsesloven § 1 er en stiftelse «en formuesverdi som ved testament, gave eller annen rettslig disposisjon selvstendig er stilt til rådighet for et bestemt formål av ideell, humanitær, kulturell, sosial, utdanningsmessig, økonomisk eller annen art». Det er uten betydning om stiftelsen betegnes som stiftelse eller som legat, institusjon, fond eller annet.
Ifølge Lotteri- og stiftelsestilsynet (2018A) var det 6 814 stiftelser i Norge ved inngangen til 2018. I 2016 hadde de da 6 968 registrerte stiftelsene en samlet bokført egenkapital på mer enn 160 milliarder kroner (Lotteri- og stiftelsestilsynet, 2018B). De fleste stiftelsene er alminnelige stiftelser, mens rundt 800 er næringsdrivende. Rundt halvparten av norske stiftelser er fond/legater med formål å støtte veldedige og allmennyttige formål. Til sammen i 2014 delte stiftelsene ut 4 milliarder kroner (Lotteri- og stiftelsestilsynet, 2016).
Den største stiftelsen i Norge i dag er Gjensidigestiftelsen med 30 907 millioner kroner i egenkapital (Lotteri- og stiftelsestilsynet, 2018B). I Norge er det noe få veldig store stiftelser og mange små, over halvparten av norske stiftelser har mindre enn 2 millioner i egenkapital.
I henhold til stiftelsesloven § 18 Forvaltning av stiftelsens kapital skal stiftelsens kapital «forvaltes på en forsvarlig måte, slik at det til enhver tid tas tilstrekkelig hensyn til sikkerheten og mulighetene for å oppnå en tilfredsstillende avkastning for å ivareta stiftelsens formål». Per i dag er det ikke tilgjengelig noen oversikt over valg av forvaltningsløsning for stiftelser. Vi vet at de største stiftelsenes kapital forvaltes aktivt av profesjonelle aktører. Studier viser at mellomstore stiftelser (10-100 millioner i egenkapital) har en relativt passiv holdning til kapitalforvaltning (Gammersvik & Axelsson, 2012). Når det gjelder mesteparten av norske stiftelser, altså de med under 2 millioner i egenkapital,
antas det at kapitalen forvaltes i form av bankinnskudd (Urnes, 2016).
I denne studien vil vi se nærmere på hvordan stiftelser oppfatter stiftelseslovens begrep om forsvarlig forvaltning. Basert på fem stiftelser med mellom fem og syv millioner kroner i egenkapital vil vi kartlegge hvordan egenkapitalen er forvaltet, intervjue styret i stiftelsen for å avdekke hvordan denne løsningen er valgt, grad av tilfredshet med forvaltningen, og videre forvaltningsplaner. I tillegg til forståelse for interne prosesser i stiftelser vil denne studien bygge opp under forslaget til ny stiftelseslov (NOU 2016: 21), der det stilles eksplisitte krav til redegjøring for plan for kapitalforvaltning NOU, kap. 21, § 20 Forvaltning av stiftelsens kapital.
STYREARBEID I STIFTELSER
I stiftelseslovens § 30 heter det at «Styret er stiftelsens øverste organ. Forvaltningen av stiftelsen hører under styret. Styret skal sørge for at stiftelsens formål ivaretas, og at utdelinger foretas i samsvar med vedtektene.
Styret skal påse at regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll.»
Videre fremgår det av § 18 at «Stiftelsens kapital skal forvaltes på en forsvarlig måte, slik at det til enhver tid tas tilstrekkelig hensyn til sikkerheten og mulighetene for å oppnå en tilfredsstillende avkastning for å ivareta stiftelsens formål». Stiftelsesloven går ikke videre inn på hva som ligger i begrepet forsvarlig forvaltning.
Stiftelser har ikke eiere, og deres formål er beskrevet i vedtektene. Det er slik opp til styret å tolke og forholde seg til disse vedtektene. Dette kan ses i motsetning til for eksempel et aksjeselskap, der det er aksjonærene som eier selskapet, og styret skal representere og handle i samsvar med eierinteressene. Ledelsens og styrets mål i et aksjeselskap er å skape avkastning for eierne. Måloppnåelse er derfor relativt enkelt å måle (overskudd og underskudd) sammenlignet med stiftelser, der målet er beskrevet i vedtektene. Stiftelser har ikke avkastning i seg selv som mål, men å nå formålet i vedtektene. Jo større avkastning, desto mer midler til å dele ut til formålet.
Mens det i aksjeselskaper er eierne som utpeker alle eller flertallet av styremedlemmene, er det vanlig at styremedlemmer i stiftelser er selvsupplerende. Det vil si at styret selv velger ut sine medlemmer etter hvert som noen går av, med mindre annet er beskrevet i vedtektene. Styrearbeid er i stor grad basert på kompetanse, og det er derfor viktig at styremedlemmer har kompetanse knyttet til stiftelsens formål.
Styresammensetningen i de 48 største stiftelsene i Norge viser at et typisk styremedlem er mann, 59 år gammel og siviløkonom. I mindre stiftelser, altså de det er flest av, vet vi lite om kompetansen (Ask, 2015). Det kan hevdes at det er minst like viktig at styret har kompetanse innen forvaltning som kompetanse knyttet til stiftelsens formål, siden forvaltning av stiftelsens egenkapital er forutsetningen for hvor mye stiftelsen får tilgjengelig til utdeling. Allikevel vet vi altså lite om i hvilken grad styremedlemmer i stiftelser faktisk har kompetanse innen kapitalforvaltning.
Når det gjelder forvaltning av kapital i stiftelser, ser vi fra tidligere undersøkelser at kun 37 prosent av stiftelsesstyrene oppgir at de er engasjert i kapitalforvaltning, og 25 prosent har kontakt med ekstern kapitalforvalter (Lotteri- og stiftelsestilsynet, 2016). I neste seksjon vil vi gi en oversikt over ulike valg innen kapitalforvaltning og resultat over flere år. Formålet er å vise hvor stor konsekvens valg av kapitalforvaltningsstrategi kan ha for avkastningen og dermed midler tilgjengelig for å oppfylle stiftelsens formål.
ULIKE ALTERNATIVER FOR KAPITALFORVALTNING
Kapitalforvaltning kan deles inn i fire hovedkategorier: bankinnskudd, obligasjoner, fond og enkeltaksjer. Bank og obligasjoner har vært ansett som den sikreste plasseringen, men også den løsningen med minst avkastning.
Fondsforvaltning er en annen løsning for kapitalforvaltning. Avkastning og risiko forbundet med fondsforvaltningen varierer stort. Fond med stor risiko kan også gi stor avkastning, mens fond med liten risiko kan gi lavere avkastning over tid. Her kan kunden, i dette tilfellet stiftelser, legge seg på ulike nivå når det gjelder hva slags fond de velger, og dermed også risiko. Fond tilbys gjennom banker og andre forvaltningstjenester, og man får råd om hva som er «best» forvaltningsløsning for stiftelsen. Fondsforvaltning består av en sammensetning av mange forskjellige aksjer, mens plassering i enkelte aksjer (plukking) innebærer mer risiko og fordrer detaljert kunnskap for den som er ansvarlig for plasseringen.
Hovedindeksen for Oslo børs steg fra omkring 430 i januar 2007 til rundt 830 i januar 2018, en samlet økning på nesten 100 prosent. I løpet av siste år hadde indeksen en økning på over 21 prosent (Oslo Børs, 2018). Til sammenligning var gjennomsnittlig utlånsrente for banker i 2017 på under 1 prosent (SSB, 2018), mot en prisstigning på rundt 1,5 prosent (Norges Bank, 2018). Det vil si at å forvalte kapitalen gjennom bankinnskudd innebar et reelt verditap for stiftelser. For obligasjoner har utviklingen i stor grad gått i samme retning som med bankinnskudd.
Statens Pensjonsfond Utland - Oljefondet er verdens største fond med verdens fremste eksperter innen forvaltning involvert. Siden fondet ble etablert i 1998 «og frem til utgangen av første kvartal 2017, har fondet hatt en årlig avkastning på 5,8 prosent. Etter fradrag for forvaltningskostnader og prisstigning var avkastningen 3,9 prosent» (NBIM, 2018).
En annen forvaltningsløsning som innebærer mindre kostnader og også følger markedet generelt, er indeksfond. Et indeksfond er et aksjefond som følger en bestemt børsindeks eller aksjekursindeks slik at fondets sammensetning og avkastning bestemmes av indeksen det følger (Store norske leksikon). Indeksfond er et relativt nytt tilbud i Norge.
Valg av sammensetning av de ulike forvaltningsalternativene er knyttet til risikobærende evne (referanse), og porteføljen må justeres i forhold til dette (NOU 2016: 20). For stiftelser vil dette innebære å ta hensyn til planlagte fremtidige utdelinger og tilpasse avkastnings- og risikokrav etter dette. Dette forutsetter at fremtidige utdelinger kartlegges.
I henhold til Lotteri- og stiftelsestilsynet rapport
Styrearbeid i norske stiftelsar - nivå på honorar og kostnader (Lotteri- og stiftelsestilsynet, 2016) hadde som tidligere nevnt 20 prosent av norske stiftelser ekstern kapitalforvalter i 2014. Jo større egenkapital i stiftelsen, desto større sannsynlighet for at ekstern kapitalforvalter ble benyttet. Mens bruk av ekstern forvalter var på 23 prosent for stiftelser med 1-10 millioner kroner i egenkapital, var tallet 78 prosent for stiftelsene med over 1 milliard i egenkapital. Av pengeutdelende stiftelser med opptil 1 million i egenkapital hadde bare 10 prosent ekstern kapitalforvalter (Lotteri- og stiftelsestilsynet, 2016). Dette indikerer at jo større stiftelsen er, desto mer profesjonelt blir midlene forvaltet. Med referanse til at de fleste stiftelser er små (mindre enn 2 millioner i egenkapital), antyder det mindre profesjonell forvaltning i disse.
Som det kommer frem, eksisterer det ulike muligheter for å forvalte egenkapitalen i stiftelsene, og hva som kan oppfattes som forsvarlig, kan diskuteres. Kan det for eksempel oppfattes som forsvarlig å sette pengene i banken når dette medfører et verditap? Kan det anses som forsvarlig å ta større risiko gjennom investering i aksjer som potensielt kan gi mye større avkastning enn bank, men samtidig kan medføre større reduksjon i egenkapitalen dersom man satser på feil aksje(r), eller å gi oppgavene til en forvalter hvis arbeid kun kan vurderes på bakgrunn av plasseringens resultater?
Hvis en stiftelse kontakter flere forvaltere og ber om et tilbud på løsning basert på stiftelsens formål og kapital, får ikke stiftelsen nødvendigvis samme råd. Således kan det være forvirrende for styret i en stiftelse som ikke har kunnskap om kapitalforvaltning, å velge forvaltningsløsning. Hvordan en stiftelse velger å forvalte, henger også sammen med styrets kunnskap innen kapitalforvaltning. Er styret kjent med de ulike kapitalforvaltningsalternativene, innhenter de tilbud eller lytter de utelukkende til en ekstern forvalter - eller noe midt imellom?
TEORETISK TILNÆRMING TIL ATFERD KNYTTET TIL STIFTELSERS STYRE OG KAPITALFORVALTNING
Forståelse av hvordan mennesker tar avgjørelser, altså beslutningsteori, har vært et sentralt forskningstema over lang tid. Det eksisterer et bredt spekter av teorier for å forklare hva som er bakgrunnen for hvordan avgjørelser tas, men det eksisterer lite forsking på hvordan styret i stiftelser tar avgjørelser.
Kapital i stiftelser skal forvaltes forsvarlig, men siden begrepet forsvarlig forvaltning ikke har noen absolutt definisjon, kan avgjørelser for å tilnærme seg dette begrepet være bygget på ulike teorier for ulike personer i ulike stiftelsers styrer. Hva som oppfattes som forsvarlig, avhenger altså av styremedlemmenes oppfatning av hva dette innebærer. Således har valg av kapitalforvaltningsløsninger med forhold som styremedlemmenes kunnskap, referanse, erfaringer, verdier og motiver å gjøre. Vi vil nå se nærmere på teorier knyttet til avgjørelser, og knytte disse til atferd forbundet med styret i stiftelsers avgjørelser når det gjelder forsvarlig forvaltning.
Rational choice theory (teori om rasjonelle valg) (Coleman & Fararo, 1992) er et rammeverk for å forstå sosial og økonomisk atferd. Dette tar utgangspunkt i at vi er rasjonelle, altså tar fornuftige avgjørelser basert på den kunnskapen vi har. Ifølge rational choice-teori vil styret i stiftelser
