Når jeg ser tilbake, fremstår barnetroen livsfjern, kanskje livsfornektende. Den ga meg håp, men håpet var knyttet til noe utover livet og fjernet meg fra eksistensen her og nå. Tanken på døden kunne bare tåles dersom vi tenkte den vekk.
Nå tenker jeg snarere motsatt.
Dødens realitet møter oss overalt. Smerten over å miste, over selv å svinne hen, er en del av livet - ikke et avvik. Det å kunne romme døden og smerten som en naturlig del av livet fremstår for meg mer og mer som en viktig eksistensiell fordring.
Fra et sekulært ståsted er døden det punkt der man går fra å være til ikke å være. Døden, forstått som ikke-eksistens, er slik sett ikke noe å bekymre seg for, mente den greske filosofen Epikur. For «når vi er, er ikke døden, og når døden er, er ikke vi».
Dette enkle postulat er kanskje sant, men likevel for enkelt.
For vi mennesker lever ikke bare i nuet, vi lever «forut for oss selv». I vår bevissthet orienterer vi oss hele tiden mot muligheter, mot alt som kan skje, eller som vi ønsker at skal skje.
Døden som mulighet er truende, fordi den betyr alle andre muligheters opphør. Selv om vi ikke frykter døden i seg selv, innebærer den et endelig tap av muligheter både for den som dør, og ikke minst for alle som mister noen. Tapet synes å stride mot alle våre menneskelige instinkter.