NFF-magasinet
24.03.2021
Lærer Vibeke Eriksen må bruke egenmeldinger for å ta seg av sin kreftsyke mann. Velferdsstaten er avhengig av 136 000 årsverk i ubetalt omsorgsarbeid. Det meste gjøres av kvinner.
Midnatt, mars 2019: Mannen har ligget til sengs to dager med dundrende hodepine. I det han reiser seg fra senga for å komme seg til toalettet, går han rett i gulvet og blir liggende. Vibeke Eriksen (48) prøver å få kontakt. Jonny har øynene åpne, men fester ikke blikket. Noen timer senere konstaterer legene ved Akershus universitetssykehus en stor hjernesvulst i frontallappen. For Vibeke blir dette starten på en tilværelse delt mellom fulltidsjobb og heldøgnsomsorg.
Kvinner utfører trolig mesteparten av den tunge, ubetalte omsorgen for familiemedlemmer. I en undersøkelse fra Pårørendealliansen blant over 6000 pårørende, kom 90 prosent av svarene fra kvinner. Omsorgsoppgavene deres omfatter oppfølging av langtidssyke barn og partnere, familiemedlemmer med funksjons- og utviklingshemminger og syke eldre.
Vibekes mann havnet i koma. En ambulanse kjørte dem videre til Radiumhospitalet for en hasteoperasjon. Det meste av svulsten ble fjernet. Etterpå festet de håp til seks uker med stråling og et halvt år med cellegift. Kreften var ikke borte.
Bare 30 prosent overlever den aggressive kreftformen etter halvannet år, fikk de vite, bare tre prosent etter fem år. Diagnosen varslet livets avslutning.
Kvinnene drar lasset
Ulønnet innsats fra pårørende er beregnet til å utgjøre 136 000 årsverk. Det er nesten like mange årsverk som de kommunale omsorgstjenestene, som utgjør om lag 142 000 årsverk. For velferdsstaten er denne hjelpa uvurderlig og gratis. Men det har omkostninger for enkeltmennesket.
Klokka 06:30, februar 2021: Vibeke står opp, vekker slumrende tenåringer, legger fram klær til hjemmetjenesten. Hun gir mannen piller og ser an situasjonen: Kan hun dra på jobb som lærer på ungdomsskolen? I så fall er hun hjemme igjen rundt klokka ett for å følge opp mannen, innimellom retteoppgaver og henvendelser fra kolleger og foreldre. Iblant sitter hun på sykehuset og chatter med elever mens mannen er til kontroll.
Cellegiftbehandlinga som ble avsluttet for halvannet år siden, førte til kognitiv svikt. Han som hadde ledet et kommunalt selskap innen miljøteknologi, mistet korttidshukommelsen og evnen til å gjennomføre daglige gjøremål.
Vibeke har hatt 60 dager med pleiepenger for å bistå mannen sin i livets siste fase, utporsjonert til en dag i uka. Men når den siste fasen strekker seg i over to år, hva da?
- Vi burde hatt ei ordning som ved foreldrepermisjon. Det oppleves feil å måtte spekulere i sykefravær, enda jeg ikke er syk. Det gir meg som arbeidstaker en vond smak i munnen å måtte bruke systemet på denne måten, forteller Vibeke inne på lærerværelset.
Siv: Dedikert til søstera
Takket være medisinske framskritt, overlever vi mer når sykdom rammer, og vi lever lengre liv. Men ofte med omfattende hjelpebehov. I februar la regjeringa fram Perspektivmeldinga. Ifølge framskrivinga vil nesten én av tre arbeidstakere måtte arbeide innen helse og omsorg i 2060. I realiteten kan flere av oss regne med tunge tak som pårørende.
Siv Emberland (19) bruker mye tid hjemme for å bistå moren med omsorgsarbeidet for storesøster Frida (22), som er født multifunksjonshemmet.
- Jeg tror det er lettere for at mannen bl
Les opprinnelig artikkelKvinner utfører trolig mesteparten av den tunge, ubetalte omsorgen for familiemedlemmer. I en undersøkelse fra Pårørendealliansen blant over 6000 pårørende, kom 90 prosent av svarene fra kvinner. Omsorgsoppgavene deres omfatter oppfølging av langtidssyke barn og partnere, familiemedlemmer med funksjons- og utviklingshemminger og syke eldre.
Vibekes mann havnet i koma. En ambulanse kjørte dem videre til Radiumhospitalet for en hasteoperasjon. Det meste av svulsten ble fjernet. Etterpå festet de håp til seks uker med stråling og et halvt år med cellegift. Kreften var ikke borte.
Bare 30 prosent overlever den aggressive kreftformen etter halvannet år, fikk de vite, bare tre prosent etter fem år. Diagnosen varslet livets avslutning.
Kvinnene drar lasset
Ulønnet innsats fra pårørende er beregnet til å utgjøre 136 000 årsverk. Det er nesten like mange årsverk som de kommunale omsorgstjenestene, som utgjør om lag 142 000 årsverk. For velferdsstaten er denne hjelpa uvurderlig og gratis. Men det har omkostninger for enkeltmennesket.
Klokka 06:30, februar 2021: Vibeke står opp, vekker slumrende tenåringer, legger fram klær til hjemmetjenesten. Hun gir mannen piller og ser an situasjonen: Kan hun dra på jobb som lærer på ungdomsskolen? I så fall er hun hjemme igjen rundt klokka ett for å følge opp mannen, innimellom retteoppgaver og henvendelser fra kolleger og foreldre. Iblant sitter hun på sykehuset og chatter med elever mens mannen er til kontroll.
Cellegiftbehandlinga som ble avsluttet for halvannet år siden, førte til kognitiv svikt. Han som hadde ledet et kommunalt selskap innen miljøteknologi, mistet korttidshukommelsen og evnen til å gjennomføre daglige gjøremål.
Vibeke har hatt 60 dager med pleiepenger for å bistå mannen sin i livets siste fase, utporsjonert til en dag i uka. Men når den siste fasen strekker seg i over to år, hva da?
- Vi burde hatt ei ordning som ved foreldrepermisjon. Det oppleves feil å måtte spekulere i sykefravær, enda jeg ikke er syk. Det gir meg som arbeidstaker en vond smak i munnen å måtte bruke systemet på denne måten, forteller Vibeke inne på lærerværelset.
Siv: Dedikert til søstera
Takket være medisinske framskritt, overlever vi mer når sykdom rammer, og vi lever lengre liv. Men ofte med omfattende hjelpebehov. I februar la regjeringa fram Perspektivmeldinga. Ifølge framskrivinga vil nesten én av tre arbeidstakere måtte arbeide innen helse og omsorg i 2060. I realiteten kan flere av oss regne med tunge tak som pårørende.
Siv Emberland (19) bruker mye tid hjemme for å bistå moren med omsorgsarbeidet for storesøster Frida (22), som er født multifunksjonshemmet.
- Jeg tror det er lettere for at mannen bl
