Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Al-Qaeda-nettverket er ikke hva det en gang var. Islamsk stat (IS) er slått tilbake i Syria og Irak. Nå er det andre utfordringer som bekymrer Vestens beslutningstagere.
Russlands krigføring i Ukraina, rivaliseringen med Kina, og trusselen om klimaendringer har tatt fokus fra islamistisk terror.
Det som har vært noen av de viktigste strategi-dokumentene for å tolke «krigen mot terror» tydeliggjør bildet: Den amerikanske sikkerhetsstrategien, den amerikanske Afrika-strategien, og den amerikanske forsvarsstrategien - alle publisert i 2022 -'viser at jihadisme er lavt prioritert. Og retter vi blikket hjemover, er for eksempel både Frankrike og Norge nå på vei ut av Mali.
Men er jihadisme som fenomen i ferd med å svekkes?
«Vestlig støtte har ofte fortonet seg som en slags fetisjisme, hvor man prøver å konstruere institusjoner etter vestlig modell.»
Det er viktig å merke seg at den afrikanske jihadismen fortsatt er sterk i en rekke land, hvor organisasjoner som Harakat Al Shabaab i Somalia, og Jama'at Nasr al-Islam wal Muslimin i Mali, samt Den Islamske stats provinser i Vest- og Sentral-Afrika fortsatt hindrer utvikling. Disse grupperingene, med relativt få mann under våpen, terroriserer sivilbefolkningen og gjør livene til millioner av afrikanere ekstremt krevende.
Så hvorfor er de ikke nedkjempet? Og hvorfor klarer de fortsatt å rekruttere unge mennesker til sine rekker?
Ironisk nok, har ingen av de vestlige intervensjonene klart å bekjempe jihadistene, tross årelang innsats. USA gjennomførte sitt første droneangrep i Somalia allerede i 2007, og har stort sett hatt spesialstyrker i landet siden da. Frankrike intervenerte i Mali i 2013. Men ingen av dem har vunnet noen krig mot terroren. Og over tid utviklet Vestens mål seg til å holde jihadistene unna vestlige mål, dernest å hindre jihadistene i å ta over større byer, ikke nødvendigvis å vinne selve krigen. Vesten var også redde for å miste mannskaper, og var ikke villig til å bruke de ressursene som trengtes.
Stormaktenes strategi har bidratt til «evighetskriger» - der lokalbefolkningen ofte ble taperne, og der terrorgruppene har funnet ulike måter å komme tilbake, ofte styrket.
Økonomi ofte viktigere enn religion for rekruttering til terrorgrupper
Nye toner fra Afrika?
Al-Shabaab i Somalia er for eksempel blitt dyktige på å drive inn skatter, og har eksempelvis investert stort i tomat-produksjon, samt i import og eksport av ulike varer.
Terrorgruppa har rett og slett blitt rike.
Og med rikdommen kommer former for pragmatisme.
Det er nå lettere å kjøpe seg fri fra Shabaab-kidnappinger og fra brudd på Sharia i områder terrorgruppen kontrollerer.
Lenger vest, i Sahel, viser Jama'at Nasr al-Islam wal Muslimin (JNIM) også pragmatisme.
Organisasjonen har, til tross for at de er del av det globale al-Qaeda nettverket, sagt at de ikke vil angripe mål i Frankrike (bare franske styrker i Sahel), et veldig uvanlig steg for en undergruppe av al-Qaeda. Lokale faktorer har ofte vært del av årsaken til disse nettverkenes framvekst, og spiller fortsatt inn.
I Mosambik og Nigeria var det senter
