Fagpressenytt

Denne krana er bare 35 meter høy, så dette går nok bra.
Det var de siste ordene han sa til meg før vi avsluttet telefonsamtalen. Et par dager senere klatrer jeg med lett skjelvende ben og en diger fotosekk på ryggen oppover stigen.
På toppen venter «han», nærmere bestemt tårnkranfører Jonny Knutsen, med et bredt smil om munnen. Da han spør om turen opp gikk bra, svarer jeg selvfølgelig «joda, klart det».
Selv om denne tårnkrana er regnet som relativt liten er utsikten fantastisk. Rett nedenfor oss ligger det som skal bli Lysaker T-bane stasjon, tett inntil E18 der bilene farer forbi. I bakkant ligger Oslofjorden badet i sol. Pulsen roer seg litt.

Skulle bli fisker
Det er mange smågutter som har lekt i sandkasse med gravemaskiner, og kanskje tenkt at dette skal jeg gjøre når jeg blir stor. Var det sånn for mannen som nå står foran meg?
- Jeg skulle bli fisker, sier han, og avslører at han har sine røtter lenger nordpå.
Og fisker ble han - akkurat som sin far. Men et par arbeidsuhell i Nordsjøen og Lofoten, hvor han ble alvorlig skadet, gjorde at fiskerkarrieren ble lagt på hylla. Knutsen måtte se seg om etter noe annet å leve av.
- Broren min var kranfører, så i 1984 begynte jeg å kjøre mobilkran.
Han var med å bygge vognhallen i Lodalen i Oslo i 1985, og etter hvert ble han sponset med tårnkranlappen av daværende arbeidsgiver, AF.
Det var omtrent på denne tiden han meldte seg inn i Norsk Arbeidsmandsforbund, og der har han vært siden.

Kurs på to uker
- Ett to-ukers kurs på Lierskogen var det som skulle til, sa bar det rett opp i krana. Opplæringen er bedre nå, men den største forskjellen er nok at sikkerheten har blitt bedre. Både når det gjel