Fagpressenytt

I tillegg til pandemien er det særlig klimasaken som har dominert nyhetsbildet sist høst. FNs klimapanel publiserte i august sin sjette ho drapport, og den er ikke nådig i sine konklusjoner. Klimaendringene skjer raskere, blir mer intense, og noen av dem er allerede irreversible. Budskapet er dramatisk, og stadig flere - både politikere og folk flest - innser nå at det haster å gjøre noe. Vi står overfor katastrofale klimaendringer som påfører oss eksistensiell risiko.
Det har for så vidt lenge hastet å løse klimakrisen. Men verken Norge eller andre land har så langt gjort nok for å bekjempe klimaendringene.
Det skyldes mange ting, blant annet manglende politisk mot til å gjøre det som trengs for å bremse utviklingen vi ser i dag. Men klimaendringene krever ikke bare politisk handlingsmot. Det krever også en storstilt moralsk fellesinnsats, hvor vi alle må trekke lasset sammen. Problemet er at vi har berøringsangst med moral, og vi mangler et felles moralsk ståsted som setter oss i stand til å håndtere et så omfattende problem.
Berøringsangsten med moral skyldes i stor grad at moralen i dag er individualisert og gjort til en privatsak.
Hver enkelt skal selv få definere rett og galt, og ingen andre har noen rett til å ha en mening om, eller enda mindre et kritisk blikk på, andres oppfatninger, holdninger eller handlinger. Denne utviklingen har langt på vei gjort folk sårbare og ømfintlige for kritikk. De som har noe kritisk å melde, blir redde for å tråkke andre på tærne, redde for å si noe upassende, redde for å si noe som kan oppfattes negativt av den andre parten.
Resultatet blir en feighet, en moralsk konflik