MENING: Kunstneriske kvalifikasjoner har vært anerkjent som grunnlag for både førsteamanuensis- og professorkompetanse, også lenge før begrepet kunstnerisk utviklingsarbeid ble etablert, skriver Peter Tornquist og Kjetil Solvik, som svar til Tone P. Østern og Jesper Aa. Petersen.
Det er med en viss undring vi leser et innlegg på musikkultur.no 26.10.17 med tittelen «Hvis graden er helt uten likhet med en vitenskapelig grad, hvorfor skal den kalles ph.d.?» av Jesper Aagaard Petersen og Tone Pernille Østern. Innlegget reiser tvil om fornuften i å etablere en ny ph.d.-grad i kunstnerisk utviklingsarbeid, og stiller også spørsmål ved selve begrepet kunstnerisk utviklingsarbeid.
Det kan være på sin plass med noen oppklarende kommentarer først. Kunstnerisk utviklingsarbeid har vært etablert som lovfestet FoU-aktivitet, sidestilt med forskning (i betydningen vitenskapelig forskning) og utviklingsarbeid siden universitets- og høgskoleloven av 1995 ble vedtatt. Det ligger i begrepsbruken i loven at kunstnerisk utviklingsarbeid er noe annet enn både forskning og utviklingsarbeid, ellers ville det ikke vært noen grunn til å nevne kunstnerisk utviklingsarbeid spesielt. Petersen og Østern gjør seg skyldig i en misforståelse om at kunstnerisk utviklingsarbeid er lik utviklingsarbeid. At en ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid er en ph.d. uten forskning (i betydningen vitenskapelig forskning) burde ut fra dette ikke overraske.
Den nye ph.d.-graden i kunstnerisk utviklingsarbeid er tenkt som en direkte videreføring av stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid, som har vært etablert siden 2003. Stipendiatprogrammet har lenge vært anerkjent som et tredjesyklusprogram, jf både departementets kvalitetsforskrift og NOKUTs studietilsynsforskrift. Det nye er et dette nå etableres som gradsgivende doktorgradsprogrammer. Departementet legger altså ikke ut på en helt ny vei her, men tar det siste
