Magma
30.10.2018
INNLEDNING
Behovet for innovasjon og fornyelse i norsk næringsliv og offentlig sektor er velkjent. Dels skyldes dette en rivende teknologisk utvikling hvor stikkord som automatisering, robotisering og kunstig intelligens står høyt på agendaen. Dels skyldes det at oljenedturen i 2014-15 avdekket hvor avhengig Norge er av olje- og gassnæringen. Behovet for en mer differensiert næringsstruktur har også sitt opphav i det grønne skiftet, det vil si at oljesektoren uansett oljepris bør suppleres med andre næringer. En rekke tiltak er satt ut livet for å øke innovasjonsevnen i norsk næringsliv gjennom støtte til gründere som vil starte nye bedrifter, og til fornyelse og omstilling i etablerte bedrifter.
Også i offentlig sektor forventes en større vektlegging av innovasjon. For å stimulere til økt innovasjon påkalles begreper som regionale innovasjonssystemer (Fitjar mfl., 2016; Isaksen mfl., 2018), økt samarbeid mellom næringsliv, det offentlige og forskningsinstitusjoner, såkalt Triple Helix (Etzkowitz, 2008), næringsklynger, inkubatorer, og så videre. Disse institusjonene har én ting til felles: De ser helt bort fra de innovasjonsaktivitetene som foregår i husholdningene. Et Google-søk på husholdningsinnovasjon gir ingen treff.
Det tradisjonelle synet på innovasjon innebærer at innovasjon i hovedsak er bedriftenes domene. Kommersielle foretak, og i noen grad forskningsinstitusjoner og offentlig sektor, utvikler og tilbyr produkter og tjenester til sluttbrukere eller aktører i en verdikjede. Denne bedriftsorienterte modellen er inspirert av Schumpeter (1934) og ligger fortsatt til grunn for bedriftslederes forståelse av innovasjon og politikernes tiltak for å fremme innovasjon. Forbrukerne anses først og fremst som passive brukere (Von Hippel mfl., 2012). Nyere forskning viser imidlertid at konsumenter og husholdninger faktisk innoverer (von Hippel, 2016). Den voksende interessen for fenomenet henger blant annet sammen med den raske framveksten av designog kommunikasjonsverktøy, for eksempel internett, sosiale medier, 3D-printing og CAD/CAM-verktøy.
Konsument- eller husholdningsinnovasjon defineres som innovasjoner som utføres i fritida, uten betaling. Arbeid som er pålagt av arbeidsgiver, faller utenfor. Innovasjon i husholdningene kan ses på som en konkurrent til bedriftene eller som komplementære aktiviteter (Baldwin & Von Hippel, 2011). Det er lett å tenke seg at aktivitetene er komplementære, idet husholdninger sjelden har de ressursene som skal til for å produsere, markedsføre og distribuere sine innovasjoner. Et samarbeid med bedrifter er dermed et naturlig alternativ. Bedriftene på sin side kan få tilgang til nye ideer, som sågar allerede kan være utprøvd i mindre skala. I så måte kan innovasjoner på fritida øke både verdiskapingen og velferden i landet samt gi bedriftene større inntjening i en verden hvor bare bedrifter innoverer (Gambardella mfl., 2016). Et samarbeid med innovative konsumenter kan forstås som en forlengelse av begrepet åpen innovasjon (Chesbrough mfl., 2006), som har fått stort gjennomslag i både praksis og forskning det siste tiåret. Konsumenter er typisk tidlig ute med produkter og tjenester som ikke eksisterer på markedet (Shah & Tripsas, 2007). De utvikler gjerne produkter med funksjoner som tilfredsstiller egne behov som de oppdager før bedriftene, og de opptrer som pionerer (von Hippel, 2016). Artikkelen avsluttes derfor med en seksjon som drøfter hvordan bedrifter kan samarbeide med innovative husholdninger.
UNDERSØKELSE OG UTVALG
Studien bygger på data fra Norsk Monitor 2017/2018, utført av Ipsos MMI. Undersøkelsen har blitt gjennomført annethvert år siden 1985 og består av et representativt utvalg av personer som er 18 år eller eldre, og inneholder blant annet en omfattende bredde av sosiokulturelle faktorer.
Utvalget trekkes fra en liste av telefonnummer fra både fast- og mobiltelefoner. Datainnhentingen foregår i to steg. Først blir drøyt 12 000 personer intervjuet på telefon i åtte-ti minutter. I slutten av intervjuet blir respondenten spurt om å delta i neste steg, som består i å fylle ut et omfangsrikt skriftlig spørreskjema. 8 033 personer svarte positivt, av disse ble 3 778 skjemaer utfylt og returnert til Ipsos/MMI, det vil si en responsrate på 47 prosent. Telefonintervjuene ble utført i perioden oktober-november 2017, og tidsfristen for utfylling av spørreskjema var januar 2018. Det gjennomføres en rekke tiltak for å sikre representativitet, blant annet for alder, kjønn, utdanning og bosted. Det gjøres også en sammenligning med SSB når det gjelder demografiske data. Ipsos/MMI melder at det ikke foreligger noen skjevheter. Denne artikkelen bygger utelukkende på data innhentet i 2017. Vi bruker begrepene husholdning/konsumenter om hverandre.
HUSHOLDNINGSINNOVASJONER I NORGE
Så vidt vi vet, er det første gang omfanget av husholdningsinnovasjoner måles i Norge. Respondentene ble stilt følgende spørsmål: «Har du eller andre i din husstand i løpet av de tre siste årene brukt deler av fritida og/eller egne penger på å utvikle nye produkter eller tjenester?» Presiseringen «de tre siste årene» er gjort for å kunne sammenligne resultatene av tilsvarende undersøkelser som bedriftene svarer på i det såkalte
Community Innovation Survey.
Vi ser at 11,5 prosent av norske husholdninger har utviklet nye produkter eller tjenester på fritida de siste tre årene. Kun ett svar var mulig, så tallene lar seg dermed summere. De fleste har brukt både fritid og penger.
Er dette mye eller lite? Gitt at utvalget på 3 778 respondenter er representativt, kan vi anslå at innpå 420 000 innbyggere innoverer i fritida og med egne penger. Det sies ofte at humankapitalen i en bedrift består av kunnskaper, ferdigheter og knowhow som ansatte besitter (OECD, 2008). Denne humankapitalen tar ansatte med seg hjem etter arbeidstid. I så fall forholder humankapitalen seg aktiv også utenfor bedriftsporten. En sammenligning med andelen bedrifter som har innovert, er en annen målestokk. I 2017 rapporterte 37 prosent av bedriftene med mer enn fem ansatte at de hadde utviklet nye produkter og tjenester de siste tre årene (SSB, 2017).1
Disse tallene gir en klar pekepinn på at husholdningsinnovasjon utgjør en betydelig aktivitet relativt til den tradisjonelle måten å måle og forstå innovasjoner på.
De siste sju årene er det gjort tilsvarende undersøkelser i Nederland, USA, Japan, Finland, Canada og Sverige. Tallene er ikke direkte sammenlignbare, men de andre landenes aktivitet ligger på fem til sju prosent. I motsetning til oss har disse landene hatt til hensikt å måle det von Hippel (2016) kaller free innovation, det vil si husholdningenes utvikling av produkter og tjenester som ikke er ment for salg. Det bringer oss over til neste tema, nemlig husholdningenes motiver for å innovere i fritida.
Bedrifter og husholdninger har ulike motiver for å innovere. Bedriftene drives av økonomiske insentiver og oppfatninger av markedet, mens husholdningene trigges av et bredere spekter av motiver.2 Likevel ser vi at kommersielle interesser er til stede: Salg er det motivet som nevnes oftest. Vi har ingen data på om
1. https://www.ssb.no/teknologi-og-innovasjon/statistikker/innov/ hvert-2-aar 2. Merk at respondentene på dette spørsmålet kunne angi flere motiver.
oppfinnerne virkelig får solgt sine nye produkter og tjenester. Husholdningenes økonomi kan være én mulig forklaring, noe vi ser nærmere på i tabell 9, 10 og 13. Mange ønsker å ta i bruk og videreutvikle sin egen kompetanse i fritida - det kan ha overføringsverdi til deres daglige jobber. Vi ser også at egalitære motiver er framtredende: Drøyt hver tredje innovatør ønsker å hjelpe andre. Atter andre er oppfinnere fordi det er gøy.
KJENNETEGN VED INNOVATIVE HUSHOLDNINGER
Nedenfor viser vi sammenhengen mellom husstandsinnovasjon og de demografiske variablene kjønn, alder, utdanningsnivå, husholdningsøkonomi, om respondentene jobber i offentlig eller privat sektor, bosted (urban/rural).
Regresjonsanalysen viser at sannsynligheten for å innovere på fritida øker hvis du er yngre mann med høyere utdanning og jobber i privat sektor. Husholdningsøkonomien, her målt som i tabell 10, viser en negativ sammenheng, det vil si at husholdninger som har vanskeligere med å få endene til å møtes, har større sannsynlighet for å innovere på fritida enn de som har flere økonomiske midler å rutte med. Videre er en jobb i det private næringsliv mer befordrende enn en offentlig jobb. Alder har marginal betydning (Exp(B) = 0,99), og bosted har ingen betydning. Om du bor urbant, øker ikke innovasjonslysten, slik en gjerne kunne forvente ut fra agglomerasjonsteori.
Gitt det betydelige omfanget av innovasjon i fritida er det interessant å se mer detaljert på hvem husholdningsinnovatørene er. Den logistiske regresjonsanalysen viser at enkelte demografiske variabler er relatert til det å innovere på fritida. Nedenfor går vi mer i detalj. Vi ser først på alder.
Den yngste gruppen, 18-24 år, og den eldste gruppen, 65 år og eldre, er mindre aktive enn gjennomsnittet, mens de mest aktive er i alderen 25-34 år. Det kan være verdt å tenke gjennom den relativt lave aktiviteten blant eldre. Siden antall eldre vil vokse kraftig i årene framover, ønsker kommunene at eldre i større grad skal bo hjemme. Utvikling av velferdsteknologi som skal gjøre dette mulig, er i ferd med å utvikles til et stort marked. Det bør være en målsetting å få flere eldre til selv å utvikle produkter og tjenester som kan løse deres daglige utfordringer i den forbi
Gå til medietOgså i offentlig sektor forventes en større vektlegging av innovasjon. For å stimulere til økt innovasjon påkalles begreper som regionale innovasjonssystemer (Fitjar mfl., 2016; Isaksen mfl., 2018), økt samarbeid mellom næringsliv, det offentlige og forskningsinstitusjoner, såkalt Triple Helix (Etzkowitz, 2008), næringsklynger, inkubatorer, og så videre. Disse institusjonene har én ting til felles: De ser helt bort fra de innovasjonsaktivitetene som foregår i husholdningene. Et Google-søk på husholdningsinnovasjon gir ingen treff.
Det tradisjonelle synet på innovasjon innebærer at innovasjon i hovedsak er bedriftenes domene. Kommersielle foretak, og i noen grad forskningsinstitusjoner og offentlig sektor, utvikler og tilbyr produkter og tjenester til sluttbrukere eller aktører i en verdikjede. Denne bedriftsorienterte modellen er inspirert av Schumpeter (1934) og ligger fortsatt til grunn for bedriftslederes forståelse av innovasjon og politikernes tiltak for å fremme innovasjon. Forbrukerne anses først og fremst som passive brukere (Von Hippel mfl., 2012). Nyere forskning viser imidlertid at konsumenter og husholdninger faktisk innoverer (von Hippel, 2016). Den voksende interessen for fenomenet henger blant annet sammen med den raske framveksten av designog kommunikasjonsverktøy, for eksempel internett, sosiale medier, 3D-printing og CAD/CAM-verktøy.
Konsument- eller husholdningsinnovasjon defineres som innovasjoner som utføres i fritida, uten betaling. Arbeid som er pålagt av arbeidsgiver, faller utenfor. Innovasjon i husholdningene kan ses på som en konkurrent til bedriftene eller som komplementære aktiviteter (Baldwin & Von Hippel, 2011). Det er lett å tenke seg at aktivitetene er komplementære, idet husholdninger sjelden har de ressursene som skal til for å produsere, markedsføre og distribuere sine innovasjoner. Et samarbeid med bedrifter er dermed et naturlig alternativ. Bedriftene på sin side kan få tilgang til nye ideer, som sågar allerede kan være utprøvd i mindre skala. I så måte kan innovasjoner på fritida øke både verdiskapingen og velferden i landet samt gi bedriftene større inntjening i en verden hvor bare bedrifter innoverer (Gambardella mfl., 2016). Et samarbeid med innovative konsumenter kan forstås som en forlengelse av begrepet åpen innovasjon (Chesbrough mfl., 2006), som har fått stort gjennomslag i både praksis og forskning det siste tiåret. Konsumenter er typisk tidlig ute med produkter og tjenester som ikke eksisterer på markedet (Shah & Tripsas, 2007). De utvikler gjerne produkter med funksjoner som tilfredsstiller egne behov som de oppdager før bedriftene, og de opptrer som pionerer (von Hippel, 2016). Artikkelen avsluttes derfor med en seksjon som drøfter hvordan bedrifter kan samarbeide med innovative husholdninger.
UNDERSØKELSE OG UTVALG
Studien bygger på data fra Norsk Monitor 2017/2018, utført av Ipsos MMI. Undersøkelsen har blitt gjennomført annethvert år siden 1985 og består av et representativt utvalg av personer som er 18 år eller eldre, og inneholder blant annet en omfattende bredde av sosiokulturelle faktorer.
Utvalget trekkes fra en liste av telefonnummer fra både fast- og mobiltelefoner. Datainnhentingen foregår i to steg. Først blir drøyt 12 000 personer intervjuet på telefon i åtte-ti minutter. I slutten av intervjuet blir respondenten spurt om å delta i neste steg, som består i å fylle ut et omfangsrikt skriftlig spørreskjema. 8 033 personer svarte positivt, av disse ble 3 778 skjemaer utfylt og returnert til Ipsos/MMI, det vil si en responsrate på 47 prosent. Telefonintervjuene ble utført i perioden oktober-november 2017, og tidsfristen for utfylling av spørreskjema var januar 2018. Det gjennomføres en rekke tiltak for å sikre representativitet, blant annet for alder, kjønn, utdanning og bosted. Det gjøres også en sammenligning med SSB når det gjelder demografiske data. Ipsos/MMI melder at det ikke foreligger noen skjevheter. Denne artikkelen bygger utelukkende på data innhentet i 2017. Vi bruker begrepene husholdning/konsumenter om hverandre.
HUSHOLDNINGSINNOVASJONER I NORGE
Så vidt vi vet, er det første gang omfanget av husholdningsinnovasjoner måles i Norge. Respondentene ble stilt følgende spørsmål: «Har du eller andre i din husstand i løpet av de tre siste årene brukt deler av fritida og/eller egne penger på å utvikle nye produkter eller tjenester?» Presiseringen «de tre siste årene» er gjort for å kunne sammenligne resultatene av tilsvarende undersøkelser som bedriftene svarer på i det såkalte
Community Innovation Survey.
Vi ser at 11,5 prosent av norske husholdninger har utviklet nye produkter eller tjenester på fritida de siste tre årene. Kun ett svar var mulig, så tallene lar seg dermed summere. De fleste har brukt både fritid og penger.
Er dette mye eller lite? Gitt at utvalget på 3 778 respondenter er representativt, kan vi anslå at innpå 420 000 innbyggere innoverer i fritida og med egne penger. Det sies ofte at humankapitalen i en bedrift består av kunnskaper, ferdigheter og knowhow som ansatte besitter (OECD, 2008). Denne humankapitalen tar ansatte med seg hjem etter arbeidstid. I så fall forholder humankapitalen seg aktiv også utenfor bedriftsporten. En sammenligning med andelen bedrifter som har innovert, er en annen målestokk. I 2017 rapporterte 37 prosent av bedriftene med mer enn fem ansatte at de hadde utviklet nye produkter og tjenester de siste tre årene (SSB, 2017).1
Disse tallene gir en klar pekepinn på at husholdningsinnovasjon utgjør en betydelig aktivitet relativt til den tradisjonelle måten å måle og forstå innovasjoner på.
De siste sju årene er det gjort tilsvarende undersøkelser i Nederland, USA, Japan, Finland, Canada og Sverige. Tallene er ikke direkte sammenlignbare, men de andre landenes aktivitet ligger på fem til sju prosent. I motsetning til oss har disse landene hatt til hensikt å måle det von Hippel (2016) kaller free innovation, det vil si husholdningenes utvikling av produkter og tjenester som ikke er ment for salg. Det bringer oss over til neste tema, nemlig husholdningenes motiver for å innovere i fritida.
Bedrifter og husholdninger har ulike motiver for å innovere. Bedriftene drives av økonomiske insentiver og oppfatninger av markedet, mens husholdningene trigges av et bredere spekter av motiver.2 Likevel ser vi at kommersielle interesser er til stede: Salg er det motivet som nevnes oftest. Vi har ingen data på om
1. https://www.ssb.no/teknologi-og-innovasjon/statistikker/innov/ hvert-2-aar 2. Merk at respondentene på dette spørsmålet kunne angi flere motiver.
oppfinnerne virkelig får solgt sine nye produkter og tjenester. Husholdningenes økonomi kan være én mulig forklaring, noe vi ser nærmere på i tabell 9, 10 og 13. Mange ønsker å ta i bruk og videreutvikle sin egen kompetanse i fritida - det kan ha overføringsverdi til deres daglige jobber. Vi ser også at egalitære motiver er framtredende: Drøyt hver tredje innovatør ønsker å hjelpe andre. Atter andre er oppfinnere fordi det er gøy.
KJENNETEGN VED INNOVATIVE HUSHOLDNINGER
Nedenfor viser vi sammenhengen mellom husstandsinnovasjon og de demografiske variablene kjønn, alder, utdanningsnivå, husholdningsøkonomi, om respondentene jobber i offentlig eller privat sektor, bosted (urban/rural).
Regresjonsanalysen viser at sannsynligheten for å innovere på fritida øker hvis du er yngre mann med høyere utdanning og jobber i privat sektor. Husholdningsøkonomien, her målt som i tabell 10, viser en negativ sammenheng, det vil si at husholdninger som har vanskeligere med å få endene til å møtes, har større sannsynlighet for å innovere på fritida enn de som har flere økonomiske midler å rutte med. Videre er en jobb i det private næringsliv mer befordrende enn en offentlig jobb. Alder har marginal betydning (Exp(B) = 0,99), og bosted har ingen betydning. Om du bor urbant, øker ikke innovasjonslysten, slik en gjerne kunne forvente ut fra agglomerasjonsteori.
Gitt det betydelige omfanget av innovasjon i fritida er det interessant å se mer detaljert på hvem husholdningsinnovatørene er. Den logistiske regresjonsanalysen viser at enkelte demografiske variabler er relatert til det å innovere på fritida. Nedenfor går vi mer i detalj. Vi ser først på alder.
Den yngste gruppen, 18-24 år, og den eldste gruppen, 65 år og eldre, er mindre aktive enn gjennomsnittet, mens de mest aktive er i alderen 25-34 år. Det kan være verdt å tenke gjennom den relativt lave aktiviteten blant eldre. Siden antall eldre vil vokse kraftig i årene framover, ønsker kommunene at eldre i større grad skal bo hjemme. Utvikling av velferdsteknologi som skal gjøre dette mulig, er i ferd med å utvikles til et stort marked. Det bør være en målsetting å få flere eldre til selv å utvikle produkter og tjenester som kan løse deres daglige utfordringer i den forbi
