Fagpressenytt

Siden har jeg lært henne bedre å kjenne, og har forstått at hun er mer enn en Buer. Vi har vært i Vietnam sammen, og hun har knyttet tette bånd til andre med samme bakgrunn.
En dag reiser jeg til Arendal for å besøke henne på gulrotgården i sjøkanten på Tromøy, der hun lever sammen med Øystein. Aspargesene stikker opp av jorda, og den gule, myke valpen Shivas går i beina på henne hele dagen. Da jeg var på Tromøy sist, var det store eksistensielle spørsmål som tumlet rundt i Line. Hun forklarer det som at hun hadde vært i kjelleren, og på det tidspunktet prøvde å finne en vei opp igjen - da hun begynte å få kontakt med andre vietnambarn. For den første reisen til Vietnam med familien førte til en indre rystelse.
- Da jeg kom tilbake til Norge etter den første turen, skjønte jeg at jeg kom fra Vietnam, intuitivt og identitetsmessig. Så skulle jeg hjem til Norge. Er det «hjem», liksom? Jeg ble veldig splittet følelsesmessig. Og jeg fikk en veldig ensomhetsfølelse. Barna var der ikke lenger, for de er store. De er veldig lite konkrete de følelsene, det er vanskelig å sette ord på hvorfor jeg var lei meg. Det var vanskelig for mannen min Øystein å håndtere. Det var jo ingen som hadde forlatt meg, og ingen som hadde dødd. Da jeg fikk kontakt med