- Behovet for eit klart svar på kva forsking er, har bygd seg opp over tid. Mangelen på eit slikt svar blir stadig meir problematisk - ikkje minst sidan forsking i aukande grad er underlagt ulike lovreglar, seier John Peter Collett, professor i historie ved Universitetet i Oslo.
Collett har universitetshistorie som eitt av sine fagområde, og meiner mangelen på ein klar definisjon har gått frå å vere noko forskingsmiljøet kan leve med, til å bli eit ganske brennbart spørsmål.
Truverde under press
Det er utfordrande, både for forskinga og forskingsetikken, å definere eigne grenser og eige verkeområde, ifølge forarbeida til den gjeldande forskingsetikklova.
Kunnskapsdepartementet valde å legge OECD sin definisjon av forsking og utviklingsarbeid til grunn i lovproposis-jonen. Det til trass for at denne definisjonen blei laga for å kunne samanlikne økonomisk aktivitet - altså kor mykje pengar ulike land brukar på forsking og utvikling (FoU).
- Den seier ikkje noko om kva slags normer som må ligge til grunn før noko kvalifiserer til forsking, seier Annette Birkeland, jurist og sekretariatsleiar i Det nasjonale utvalget for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget).
OECD sin definisjon er nedfelt i den såkalla Frascati-manualen, som blir forvalta av Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) her i Noreg. Instituttet har ansvaret for den norske FoU-statistikken.
- Formålet med definisjonen i Frascati-manualen er å lage statistikk, seier Sveinung Skule, direktør i NIFU.
Upraktisk OECD-definisjon
Ifølge manualen er FoU «kreativ verksemd som blir utført systematisk for å oppnå auka kunnskap, herunder kunnskap om mennesket, kultur og samfunn - og omfattar også bruken av denne kunnskapen til å finne nye bruksmåtar. For å falle inn under FoU-omgrepet må aktiviteten innehalde noko nytt, vere kreativ, ha usikkerheit knytt til resultatet, vere systematisk og kunne overførast og/eller reproduserast.»
- Denne definisjonen er i realiteten vanskeleg å bruke for
