Fagpressenytt

Neste år kommer endelig en internasjonal erklæring om å begrense skadene på sivile fra eksplosive våpen i befolkede områder. Når eksplosive våpen brukes i byer, er over 90 prosent av dem som skades og drepes sivile. Gjennom nettverket INEW (International Network on Explosive Weapons) har Norsk Folkehjelp og andre sivilsamfunnsaktører i mer enn ti år kjempet for en EWIPA (Explosive Weapons in Populated Areas)-erklæring, som skal adressere de enorme humanitære konsekvensene som stammer fra bombing i og av byer.
Huda Kayeds besteforeldre var blant 750 000 palestinerne som ble drevet på flukt som følge av opprettelsen av staten Israel i 1948. 300 000 av dem flyktet til Libanon. Huda ble født i Beirut og vokste opp med hele storfamilien som naboer.
- Da jeg var fem år gammel, brøt borgerkrigen i Libanon ut. Lyden av bombing er et av mine aller tidligste minner, forteller hun.
I 1982 invaderte Israel det sørlige Libanon, og beleiret etter hvert også Beirut.
- Vi bodde nær flyplassen hvor det var mye bombing, så familien måtte flykte ut av byen. Det tok flere måneder før vi kunne vende hjem, sier hun.

I LIVSFARE. Israels mål var å fordrive PLO fra Beirut, og sommeren 1982 forlot alle palestinske soldater byen. Israels forsvarsminister Ariel Sharon erklærte at 2000 terrorister fortsatt var igjen i palestinske flyktningleirer, og i september gikk kristne falangister til angrep på leirene Sabra og Shatila og massakrerte flere hundre mennesker.
Huset til Hudas familie lå bare noen hundre meter fra leirene.
- Selv om min familie ikke bodde i en flyktningleir, skjønte vi at vi var i livsfare. Mine foreldre, seks søsken, besteforeldre, tanter og onkler flyktet hals over hode, uten å ta med noe. Det var et mirakel at vi kom oss unna. Jeg husker at det lå lik i gatene, forteller hun.
Igjen tok det mange måneder før fami